EKSPERTER, UENIGHET OG FILOSOFISK BIAS

Rani Lill Anjum er forsker i filosofi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) hvor hun har jobbet siden 2010. Hun er spesielt opptatt av vitenskapsfilosofi og forsker på blant annet på kausalitet og filosofisk bias i vitenskap. 

Anjums andre lidenskap er undervisning. Hun er opptatt av å eksperimentere med undervisningsform og har blant annet laget pensum som podcast under COVID-19 krisen. Ideen var at podcast-formatet kunne redusere tiden brukt på skjerm når alt ble lagt over til digitale løsninger under pandemien. Hun har også skrevet om sine erfaringer med undervisning i pandemi-tiden for Daily Nous. 

I vår fikk hun anerkjennelse for sine kreative undervisningsløsninger. Studentene ved NMBU sjenket henne prisen for beste underviser for undervisningen hun ga i emnet «tverrfaglig samarbeid og kontroverser om bærekraft» – i konkurranse med 976 andre emner. 

Gratulerer med prisen som beste foreleser ved NMBU. Prisen ble gitt for din undervisning i emnet «tverrfaglig samarbeid og kontroverser om bærekraft». Hvorfor tror du studentene valgte deg?

- Takk! Jeg tror emnet i seg selv har vært avgjørende, men like viktig var kanskje tilnærmingen til kursdesign. Dette er et helt nytt kurs for studieåret 2022-23 så det blir spennende å se hvilke ringvirkninger denne prisen kan ha for emnet videre. Når man henvender seg til et publikum som ikke er godt kjent med filosofi er det viktig å tenke på hva man ønsker at studentene skal sitte igjen med. Det empiriske kunnskapsidealet er at viten er som en bøtte som skal fylles gjennom undervisning. Så sjekker man i etterkant om bøtten er fylt ved å la studentene gå til eksamen.

Men denne «forelesning-eksamen»-tilnærmingen er jeg lite begeistret for. Alternativt kan man grunne på hvorfor man ønsker å formidle noe, ta utgangspunkt i det, og videre tilpasse seg tilbakemeldinger fra studentene.

Det vi ønsker at studentene sitter igjen med når de har vært igjennom kurset er kunnskap om ulike vitenskapsfilosofiske tradisjoner for kunnskapsproduksjon, men også at de kjenner til grunnleggende, implisitte og ikke-empiriske antakelser i forskning. De skal kunne forstå hvordan slike antakelser innen eget og andres fagfelt ligger til grunn for ekspertuenighet. Slik uenighet er vanlig på et tverrfaglig sted som NMBU og det er kanskje derfor kurset er populært hos studentene.

Det er ikke mange som har blitt frelst av introduksjonsklasser i filosofi. Hvorfor tror du det er slik, og tror du forelesere er for dårlige til å tilgjengeliggjøre og aktualisere filosofiske innsikter til ferske studenter?

- Jeg tror vi har en veldig konservativ holdning til hvordan man skal undervise i filosofi, både når det gjelder innhold og formidling. Det treffer ikke alltid studentene – spesielt ikke de som er utenfor fagfeltet. I mitt eget forsøk på å aktualisere og tilgjengeliggjøre filosofi, prøvde jeg ut eksamensforberedende aktiviteter som viste seg å være mye bedre egnet til å teste studentenes læringsutbytte. I tillegg var det mye morsommere å gjennomføre, både for dem og meg selv. For eksempel arrangerte jeg etikkdebatt, der jeg ba studentene om å diskutere og plassere argumenter innenfor ulike etiske posisjoner.

Dette resulterte i at jeg endret etikkdelen på eksamen til muntlige debatter som så leveres skriftlig. Disse får de tilbakemeldinger på som de kan levere inn på nytt. Dette fungerer veldig fint, men en utfordring er at svarene ofte var så gode at jeg bare gir ut A’er og B’er. Nå har jeg gått bort fra karaterer og gir bestått/ikke bestått – med noe strengere kriterier for å bestå – og det har vært en stor suksess.

Det høres ut som en mer engasjerende måte å undervise på, studentene er ikke bare mottakere av informasjon, de deltar aktivt. Krever dette mer av deg som underviser?

- En må bruke mye tid på å motivere og å vise relevansen for det man lærer studentene. Jeg har inntrykk av at alle mine studenter kommer fra en bakgrunn med bøttetenkning, hvor de bare skal fylles opp med kunnskap og kunne gulpe opp det riktige svaret på eksamen. Dette gir seg til uttrykk i at studentene ikke husker hva de har lest etter fullført eksamen. Men hva er poenget med undervisning og læring, egentlig?

De fleste studenter liker jo å lære og er interesserte. Da er det opp til underviser og gjøre det relevant og spennende. Samtidig skal det utfordre. Til mine studenter sier jeg «hiv deg på, så blir du tatt med på en skikkelig reise hvor alt oppi hodet kan bli snudd rundt og satt på prøve, med risiko for å bli spyttet ut på den andre siden som et helt annet menneske.» Det er det som er poenget, og det er dét Ex. phil. [Examen philosophicum red.anm] burde handle om.

Men kurset som jeg fikk prisen for handler om tverrfaglig samarbeid og kontroverser innen bærekraft. Her undersøker vi hvordan filosofi kommer til uttrykk i de forskjellige fagene studentene selv studerer. Spørsmål som «hva teller som kausalitet i faget ditt?», «hva er fagets forhold til objektivitet, er det at kunnskap skal være nøytralt eller er man mer relativistisk?». I diskusjoner om slike spørsmål er det spennende å ha studenter fra forskjellige fag- og studieretninger. Da blir det tydelig hvilke filosofiske bias i de ulike fagene opererer med.

Du nevner begrepet filosofisk bias, et begrep som du sammen med andre kom med for noen år siden¹, hva ligger i det begrepet?

- Med filosofisk bias mener vi de implisitte grunnantakelsene som finnes i vitenskapen. Som min kollega Elena Rocca sier, så er bias noe som anses som negativt – noe du vil bli kvitt. Men vårt argument er at filosofisk bias alltid er til stede i forskning og ikke noe vi kan kvitte oss med. Da blir det viktig å se på disse antakelsene og hvordan de påvirker hvilke metoder vi mener er vitenskapelige, og hva vi anser som vitenskapens mål. Er det å finne noen lovmessigheter eller er det å gi gode prediksjoner for en lokal kontekst? Hva tenker vi om objektivitet? Er den beste forskeren nøytralt observerende eller er det den som tar med seg alt som de har tilegnet seg fra før?

Forskere samler gjerne mye data og informasjon. Men man må også holde et øye åpent for det større bilde som datainnsamlingen inngår i. Det vi har sett er at det er ganske mange store kontroverser innenfor ulike fag, hvor forskere har en helt grunnleggende uenighet av en filosofisk karakter, eksempelvis innen genforskning, medisin – og klima og bærekraft.

Er det for mye å kreve av den enkelte forsker i natur- og samfunnsvitenskap eller humaniora at de skal kunne gå i sømmene på egne filosofiske bias?

- Man kan nok ikke forvente det, men det vil være fordelaktig å engasjere seg i slike diskusjoner. Det gir empowerment, for hvis vi forstår at de vitenskapelige metodene vi har lært ikke er gudegitte, så kan vi styrkes i vår egen forskning. Sett at man kritiserer egne vitenskapelige metoder og normer fordi man er uenig i at, for eksempel, randomiserte kontrollstudier er den beste metoden for å etablere kausalitet. Dette er ikke et uttrykk for at man ikke behersker metoden, men at man kanskje ikke deler de samme underliggende filosofiske bias om kausalitet.

Så lenge alle deler de samme filosofiske bias, så tar man de for harde fakta. Da ser vi fronter som snakker forbi hverandre, hvor den ene hevder at den andre ikke har skjønt det og må forsvare seg eller bli kalt for aktivist. Det er noe man ser tydelig her på NMBU hvor tverrfaglighet er utbredt, og med det, mye uenighet. For eksempel mener noen at fornybar energi skal løse klimakrisen. Andre sier «men hva med naturkrisen?».

Alternativt kan man kaste seg inn i dypere filosofiske diskusjoner. Det kan være veldig nyttig. Når folk har programforpliktelser som innebærer et bestemt filosofisk bias er det viktig å vite hvor det kommer fra, hva som er alternativet, hvilke styrker, svakheter og blindsoner det medfører.

Så det man skal ta med seg når man ser på egne filosofiske bias er at man bør utvise en større epistemisk ydmykhet?

nyheter

LES OGSÅ:
Vitenskapelige myter (og hvor de er å finne)

Ja, dette presser jeg studentene på hele tiden: først må de forstå egne filosofiske bias, deretter se på alternativene og på hva de forskjellige filosofene sier om disse.

Du forsker på kontroverser på et universitet som har bærekraft som grunnpremiss. Det er et område fullt med kontroverser, hvordan skal man gripe det an?

- Det er her verdihierakier med filosofiske bias kommer inn. Studentene kommer til et bærekraftsuniversitet fordi de bryr seg om natur, miljø og dyr. Så finner de ut at de fleste studier er mer antroposentriske. Når dette påpekes, vekker det interesse hos studentene. Da har du fått et utgangspunkt for å diskutere -sentrismene, i tillegg til faglige prioriteringer som ligger i artshierarkier som svart-, rød-lista og truede arter.

Det er vanskeligere når du skal forholde deg til ulike vitenskapelige metoder som gir ulike svar på hvorvidt noe er kausalitet eller ikke, høy eller lav sannsynlighet, eller høy eller lav risiko. og Det vi prøver å forklare er at vitenskapelige metoder kommer med en rekke filosofiske bias som forskeren får med seg på kjøpet. Det er interessant å vite hvilke slike antagelser du tar med deg når du forsker.

Jeg synes det er helt essensielt når du driver med forskning, men hvordan lærer man studentene dette?

Kritisk tenkning handler mye om selvkritisk tenkning. Du bør kunne argumentere like godt for det du aksepterer som sant, som det du ikke aksepterer som sant. Når man snakker med lærere i Ex.Phil. tror jeg mange allerede mener de lærer sine studenter kritisk tenkning når de underviser om Sokrates, Platon osv. Men spørsmålet er om det blir tydelig formidlet og fremfor alt forstått av studentene. Du må vise hvordan de skal bruke det, du må ta dem med og vise dem relevansen.

Er ikke det nettopp det studentene skal kunne etter endt universitetsutdannelse – kritisk tenkning?

- Jo, og det er det jeg mener vises med eksempelvis ChatGTP. Hvis det bare handler om kunnskap som skal gulpes opp, om det jeg kan slå opp selv, så er Chat GPT en stor utfordring for utdanningsinstitusjonene. Jeg mener det finnes alternative metoder for å få studentene til å fullføre kurs hvor de sitter igjen med et godt læringsutbytte. Jeg ønsker jo at studentene om 10 år kan oppleve at det går opp et lys for dem, i forbindelse med at de forsker/arbeider med et eller annet, og at kimen til det lyset stammer fra undervisningen de har fått.

Noter

1. Andersen F, Anjum RL, Rocca E. Philosophical bias is the one bias that science cannot avoid. Elife 2019; 8.