PÅ LETING ETTER MENING?

Den 21 år gamle Gunnar Skirbekk hadde i 1958 nettopp begynt på medisinstudiet for å bli psykiater. Men skjebnen ville det annerledes, og i en eksistensiell rus skrev han samme året boka Nihilisme? Eit ungt menneske på søk etter meining. Hans Skjervheim, som da var stipendiat og lærer ved Nansenskolen, leste manuset og sendte det begeistret videre til sine venner, filosofen Egil A. Wyller og litteraten Asbjørn Aarnes. Sammen overtalte de Tanum til å sende boka i trykk bare uker senere. Boken ble nærmest en sensasjon i norsk offentlighet – dette var europeisk eksistensfilosofi – nå for første gang på norsk. Den 21 år gamle Skirbekk ble intervjuet av alle de store norske avisene, og medisinstudenten fra Hamar ble slik den som introduserte det norske folk for eksistensialismen.¹

Skirbekk droppet ut av medisinstudiet for å studere filosofi på heltid, og etter et opphold i Paris og Tübingen, fikk han i 1962 magistergraden fra Universitet i Oslo. Han fikk jobb på Universitet i Bergen, og ble 1970 dr.philos, før han i 1979 ble fullt ansatt som professor i vitenskapsfilosofi. Han ble en av Norges fremste fagfilosofer, og kanskje den som i størst grad videreutvikla Hans Skjervheim sitt prosjekt. Spørsmålet om det finnes et grunnlag for fornuft og moral i møte med en tilsynelatende meningsløs og kaotisk verden – spørsmålet som motiverte hans første bok Nihilisme? – ble værende med han gjennom hele karrieren og ble gjennomarbeidet på en mer fagfilosofisk måte i Rationality and Modernity fra 1993.

Etterkrigstiden var som kjent preget av en moralsk krisetilstand der spørsmålet om hvordan troen på en rasjonell fremtid kunne forenes med det som nettopp hadde skjedd i Auschwitz hang tungt i luften. Det ble stilt spørsmålstegn ved alt som tidligere hadde vært grunnfast, og faste holdepunkter ble dekonstruert og gikk i oppløsning: «Gamle kulturelle og etiske verdiar har smuldra bort eller er i oppløysing. Gud. Demokrati. Humanitet. Menneskeverd. Alt som før syntes grunnfast og udiskutabelt er på drift, løyst opp, forvrengt eller trampa ned».²

Mangelen på et sikkert grunnlag for orientering og meningsdannelse førte den unge Skirbekk ut i en eksistensiell krise, og boka Nihilisme? Eit ungt menneske på søk etter meining, nå publisert på nytt som en del av serien «Tankar om livet», er bearbeidelsen av denne krisa. Her forsøker Skirbekk å finne fast grunn, noe å bygge videre på, noe som kan gi livet et orienteringspunkt. Letingen begynner med religion, og først og fremst med kristendommen, som i lang tid har kunnet tilby et sikkert fundament med en bestemt plass til mennesket i en meningsfull helhet. Skirbekk skriver: «Held denne skansen, er ei sikker forankring funnen, og problemet er løyst».³

Kristendommen og det ondes problem

Skirbekk er tidlig ute med å gjøre narr av ateisten som med uutholdelig letthet erklærer at Gud er død: «I rolege og underhaldande ordlag forklarar ateisten at Gud nok er avgått med døden, men, som han sier, der han står, feit og glinsande av sjølvgodhet, la oss vera snille! Med gru opplever det medvetne mennesket at denne mannen ingen ting har forstått av dei ord, som han med slik raffinert logikk veit å bruke. Eit menneske som hevdar at Gud er død – og som forstår det – det mennesket ser ikkje sånn ut i fjeset».⁴ Dette selvgode glise mener Skirbekk å se i den postmoderne holdningen som «kjenne ein sadistisk fryd over å «stikke hol» på gamle verdier og ideal».⁵ Men fryden over å stikke hull på det etablerte kan ikke vare, for det selvbevisste mennesket leder denne holdningen raskt til en følelse av tomhet.

LES OGSÅ: ETIKK UTEN GUD?

I kontrast til den naive ateisten som ikke evner å ta innover seg betydningen av sin egen posisjon ønsker Skirbekk å ta Guds død på alvor uten å bli sittende fast i relativisme. Likevel er han ikke interessert i å forsvare tradisjonell religion. Slik kjemper han på to fronter; mot postmoderne relativisme på den ene siden, hvor alle posisjoner blir stående i stillingskrig med alle andre posisjoner, og religiøs fundamentalisme på den andre siden. På denne måten leter han etter en eller annen form for universell rasjonalitet, noe som kan være normativt bindende, noe som kan skape orden i «dette helvetes kaos».⁶ En slik rasjonell orden må vel finnes i kristendommen?

Skirbekk går rett til kjernen av problemet med spørsmålet: «Om Gud er til, kvifor det vonde?»⁷ Hvis verdensordenen er god og fornuftig, hvorfor finnes det så mye lidelse? Hvordan kan det eksistere ondskap i en verden skapt av en god og allmektig Gud? Ved å gjennomføre en begrepsanalyse får Skirbekk begrepene «god» og «allmektig» til å fremstå som logisk uforenelige. Hvis vi med det gode mener noe som ligner en allmenn oppfatning av ordet, og med allmakt mener at Gud kan ville og gjennomføre det han vil, blir det en selvmotsigelse å hevde at Gud er både god og allmektig. Skirbekk konkluderer: «Så sant gudsbegrepet inneheld komponentar som motseier kvarandre, skulle derfor heile den lærebygnaden som reiser seg på denne grunnen, være dømt på førehand. Og må ikkje nødvendigvis Guds «allmakt» og «godhet» vera slike begrep?»⁸

Det eksisterer en lang teologisk tradisjon som forsøker å løse problemet, og en av de mest åpenbare løsningene er å innføre et selvstendig prinsipp for ondskap med makt uavhengig av Gud. Problemet er at dette svekker Guds allmakt betraktelig, samtidig som det bringer inn en dualisme som blir stående i konflikt med den kristne troen på én Gud. Den tradisjonelle løsningen, som vi finner hos både Augustin og Thomas Aquinas, er å definere ondskap rent negativt som fraværet av det gode: «I den grad noe er til, eksisterer, er det godt. Mista det eksisterande alt sitt innhald av «godhet», ville det opphøre å eksistere. Det vonde er fråværet av det gode, liksom mørket er mangel på lys.»⁹ Det onde finnes ikke som noe virkelig i seg selv, det er ingenting, det er kun fraværet av Guds lys.

Denne fremstillingen av det onde er dypt utilfredsstillende for Skirbekk, og er ingen tilstrekkelig forklaring på hendelsene vi blir konfrontert med når vi studerer historien, eller ser på dagsrevyen for den saks skyld. Det er tydelig at Skirbekk opplever reduksjonen av det onde til simpelthen fraværet av det gode, som nærmest et hån mot dem som virkelig blir rammet av ondskap. Han skriver for eksempel: «Ver ikkje smålig. Bry deg ikkje om at likstanken frå konsentrasjonslægra ennå riv litt i nasen. Du skal takke og love din Gud. Men sjå ikkje opp. Kanskje er det ditt eige barn som nå ligg knust og dampande i rennesteinen. Som gjødsel for ein kommande harmoni!»¹⁰

Slik nekter Skirbekk å se vekk fra ondskapens ubehagelige sannhet, og det å ta verdens ondskap på alvor fremstår gjennom dette som et moralsk imperativ. Han fortsetter letingen ved å jobbe seg gjennom posisjonene til en rekke sentrale filosofer og teologer. I tillegg til Augustin og Aquinas, er han innom Duns Scotus, Vilhelm av Occam, Leibnitz og Luther for å nevne noen. Til tross for store forskjeller mellom dem, har de alle det til felles at de ikke makter å gi et tilfredsstillende svar på problemet. Forestillingen om en god og allmektig Gud er og blir absolutt uforenelige, og for Skirbekk er dette et tegn på at teologien fundamentalt sett står på usikker grunn, holdt oppe av ren tro, og av den grunn ikke noe en med sikkerhet kan hengi seg til. Å velge å tro til tross for dette, i håp om å fylle et eksistensielt tomrom, ville for Skirbekk vært et svik mot hans rasjonalitetsideal. Kristendommen kan dermed ikke tjene som sikkert fundament, og letingen fortsetter. Men løsningen er kanskje nærmere enn vi tror, verktøyet som ble anvendt i analysen – rasjonaliteten som har blitt bevisst seg selv – kanskje den kan gi oss grunnlaget vi er på jakt etter?

LES OGSÅ: Luther, liberalismen og myten om den livssynsnøytrale staten

Vitenskapen og rasjonalitetens begrensninger

De fleste teologiske og filosofiske systemer utviklet før Kant, bygger på antagelsen om at alt av erkjennelsesmessig verdi kan utrykkes i logiske termer. Dette endret seg radikalt når Hume på 1700-tallet lanserte sin kritikk. Slik Hume så det kunne vi vi ikke vite noe med absolutt sikkerhet. At solen har stått opp så lenge vi kan huske, er ingen garanti for at den vil stå opp igjen neste morgen. Loven om kausalitet er for Hume ikke mer enn en subjektiv forestilling med opphav i sansenes erfaring av ting som gjentar seg og følger etter hverandre i tid. Ideen om naturens kausale lovmessighet er derfor ikke grunnlagt i noe dypere enn subjektets sanseerfaringer, og det er ingenting som kan garantere for at våre erfaringer reflekterer virkeligheten slik den faktisk er.

Kant hevdet som kjent at det var Hume som vekket ham fra hans «dogmatiske slummer», og fikk han til å revurdere hele den metafysiske tradisjonen. Som et svar på Humes skeptisisme lanserte Kant det som skulle bli en av de mest revolusjonerende ideene i filosofihistorien. Snarere enn å følge Humes empirisme i antakelsen om at alt psykisk innhold kan føres tilbake til subjektets sanseerfaringer, hevdet Kant at kategoriene som tid, rom og kausalitet ikke kan forstås som et produkt av erfaring, men må forstås som konstitutive mulighetsbetingelser for enhver erfaring, og kan derfor umulig ha oppstått som et resultat av erfaring. Kategoriene sier på denne måten noe universelt om hvordan verden må være, og slik kan vi ifølge Kant være sikre på at de kausale lovmessighetene vi observerer i naturen er reelle lovmessigheter. Kunnskap om verdens fenomener er derfor mulig, og Kant reddet slik vitenskapene fra Humes epistemologiske skeptisisme, samtidig som han begrenset vitenskapenes gyldighet til den fenomenale verden – verden slik den fremstår for oss.

Kategoriene «tid», «rom» og «kausalitet» fungerer dermed som tilgrunnleggende prinsipper for enhver vitenskapelig undersøkelse, og vitenskapene er derfor helt avhengig av deres universelle gyldighet. En vitenskapelig undersøkelse består enkelt sagt i å måle, sammenligne, systematisere og kontrollere kausale relasjoner innenfor en avgrenset utstrekning i tid og rom. Vitenskapelig kunnskap kan sies å ha universell gyldighet innenfor denne rammen, og moderne teknologi fremstår som et utvetydig vitnesbyrd om vitenskapenes fantastiske suksess når det kommer til å spå, kalkulere og kontrollere stadig mer finstemte kausalkjeder.

LES OGSÅ: KANTS OPPLYSNINGSFILOSOFI

Det avgjørende spørsmålet for Skirbekk, er om slik kunnskap lar seg generalisere til å omfatte aspekter ved virkeligheten som ikke passer like sømløst inn i fornuftens kategorier, og her er han helt klar på at ikke alt kan innlemmes i et slikt kausalt system: «Det fins i mennesket noe umiddelbart verkelig, som ein ikkje kan innordne i kausale system og teoriar, noe som den objektiverande vitenskapen aldri vil kunne nå med si granskning og forklaring».¹¹

Helt grunnleggende i oss selv finner vi den umiddelbare erfaring av å være levende, frie, aktive og moralske vesener. Dette er en ureduserbar virkelighet som ligger til grunn for alle andre erfaringer, noe som aldri kan reduseres til rent mekaniske og lovbestemte relasjoner. For å nå dette subjektive senteret av frihet med vitenskapelige metoder, må en studere subjektet som et objekt, men slik innlemmes subjektet i et kausalt system av årsak og virkning, og rives dermed ut av sitt opphav og organiske forankring i erfaringen av frihet. Den umiddelbare erfaringen av frihet kan ikke nås av det vitenskapelige perspektivet, som er bundet av fornuftskategoriene og dømt til determinisme fordi begrepet om kausalitet nødvendigvis ligger til grunn for analysen.

Utbredelsen av det mekanistiske natursynet iverksatt av Newton, Bacon, Descartes og Hobbes, kan på denne måten forstås i lys av vitenskapene som ensidig vektlegger bestemte kausalkjeder. Determinisme er slik bakt inn i den vitenskapelige metoden, og med utbredelsen av vitenskapene i moderne tid, fulgte det mekanistiske natursynet med på kjøpet. Men en slik generalisering av den vitenskapelige metoden til en mekanistisk metafysikk som omfatter hele naturen er like dogmatisk som å tro på en allmektig Gud som har en forutbestemt plan for livene våre. Hvis vi tar Kant på alvor, må vitenskapenes sannhet begrenses til rammen beskrevet over. Et vitenskapelig perspektiv som mener å bevise at vi ikke har frihet er kategorisk umulig, og med tanke på at vi alle har erfaringen av å være frie og moralske vesener, er det all grunn til å tro på denne grunnerfaringen. Det vesentlige spørsmålet er derfor ikke om vi har frihet eller om vi er determinerte, det dypere spørsmålet er; hva innebærer det å være fri?

En orientering ut ifra frihet

Undersøkelsen har ført Skirbekk til erkjennelsen at han ikke kan finne et sikkert grunnlag for livet hverken i religion eller i vitenskapene. Det som da står igjen er spørsmålet om ikke filosofien, og spesielt eksistensialismen, kan gi flere svar? Å gi slipp på søken etter et absolutt grunnlag eller orienteringspunkt; å slutte å se til eksterne autoriteter for et fasitsvar på hvordan en bør leve, er kanskje litt som å flytte hjemmefra for første gang. Plutselig ligger ansvaret på en selv, en må selv velge hvordan en vil leve og ta konsekvensene av det. Å ta sin egen frihet på alvor kan derfor være en svimlende erfaring. Der det tidligere var fast grunn å stå på, åpenbarer det seg nå en grunnløs avgrunn. Hvordan forholde seg til det grunnløse uten å lammes av fortvilelse og angst? Hvilke kriterier kan en bruke for å orientere seg? Hvordan kan en velge?

Skirbekk fremhever Sartre som det mest ekstreme eksempelet på noen som tar absolutt frihet som utgangspunkt: «Mennesket eksisterer først, er til, er «kasta» inn i verda; deretter definerer det seg sjølv. Det fins ingen Gud, og derfor ingen menneskenatur og heller ingen verdiar eller normer a priori. Mennesket er såleis det det sjølv gjør seg til».¹² Her uttrykkes Sartre sin påstand om at eksistens går forutfor essens, at vi ikke har noen essensielle begrensninger, og er derfor absolutt frie til å skape oss selv. Mennesket er, slik Sarte ser det, intet mer enn den konstante overskridelsen av seg selv. Mennesket er ingenting. Et absolutt tomrom. En absolutt frihet. Prisen å betale for denne friheten er riktignok absolutt isolasjon, en absolutt adskillelse fra verden, uten mulighet for virkelig kontakt. Sartres filosofi kan derfor karikeres som det å løpe inn i Descartes tenkende substans, låse døren bak seg og kaste nøkkelen ut vinduet, for derved å ha skapt et fengsel for seg selv. Et fengsel av absolutt frihet, men likefullt et fengsel.

For å fremheve det manglende ved Sartres posisjon, trekker Skirbekk inspirasjon fra Kirkegaard, Heidegger, og den fenomenologiske tradisjonen mer generelt. Disse tenkerne vektla det umulige ved å heve seg over livet og nå et overblikk fra en absolutt og objektiv synsvinkel utenfor en selv. Mennesket befinner seg alltid på et bestemt sted til en bestemt tid, det er kastet inn i verden som Heidegger ville sagt, og det er derfor begrenset av historien, omgivelsene, og den konkrete situasjonen det befinner seg i. Ved at vi plasseres midt i verden på denne måten har vi ikke absolutt frihet til å velge hva som helst, som om vi eksisterte i et vakuum. Friheten vår er radikalt begrenset av historien og omstendighetene vi befinner oss i, og nettopp derfor er den så verdifull. Absolutt frihet var aldri noe mer enn en tom abstraksjon uansett, et kartesiansk fengsel, så snarere enn å erfare frihetens begrensninger som et tap, kan de nå forstås som mulighetsbetingelsen for vår konkrete og derfor virkelige frihet.

LES OGSÅ: «JEG ER VELDIG GLAD I DEM, LILLE BEVER»

Ingen står ovenfor nøyaktig de samme begrensningene, alles situasjon har noe unikt ved seg, og virkelig frihet er derfor alltid singulær. Ingen kan dø for noen andre. Å realisere sin egen frihet innebærer derfor å møte sin mest radikale og ytterste begrensning som er døden: «Døden sjaltar ut alt. Alt menneskelig forliser på livet. Ved å nå fram til fridomen og opna augo for sine grenser, lir ein forlis. Men forliset er teikn på den «eigentlege» eksistens, for berre det som verkelig har eksistert, kan gå under».¹³ Ved å se mennesket for hva det er, nemlig som dypt begrenset av båndene som binder oss til hverandre, samt til verdens ufattelige vev av vitale krefter og levende vesener som roper om å bli hørt. Skirbekk skriver:

«Kva er dette mennesket? Dette mennesket som vil leve, men som må dø? – Spør stjernene og morgonvinden. Spør dei lyse netter og dei mørke endelause rom. – Men ein ting står fast! Mennesket er ingen abstraksjon. Mennesket er aldeles ingen abstraksjon! – Det lever. – Og vi lever alle under same himmel. Vi er alle med-menneske.»¹⁴

Gjennom å fremheve det virkelige og konkrete livet på denne måten er «livet reinsa for ein del dødgods og frigjort frå ein del ytre uvedkommande faktorar. Attende skimtar ein klarere livets egen eld».¹⁵ Ikke lengre grunnlagt i religiøse eller vitenskapelige systemer som søker å gi livet et sikkert fundament utenifra, fremtrer livet nå grunnlagt i seg selv som frihetens levende ild. Og for Skirbekk er ikke dette noe endepunkt, men begynnelsen på et liv som filosof. Som han skriver helt til slutt: «Det gjeld å komma vidare. Det gjeld å orientere seg på nytt, ut frå den staden ein har hamna på. Og det gjeld å halde fram. Den første avklaringa er fullført. Konklusjonen er eit utgangspunkt».¹⁶

Avsluttende betraktninger

Å lese Skirbekks bok nå nesten 70 år etter at den kom ut for første gang har vært en glede. Det er sjelden vare med filosofiske bøker av dette kaliber skrevet på nynorsk, og til tross for dens teoretiske innhold, er det ikke en tørr og tung utlegning. Med stor patos lyser den med personlig intensitet og temperament, vi kan nærmest ta og føle på den unge Skirbekks raseri over ondskapens meningsløshet. Dette er utvilsomt en styrke, det gjør det til både underholdene og engasjerende lesing, men det kan også oppleves som en svakhet. Boka er på ingen måte en øvelse i nøytralitet, og noen av formuleringene har en så spiss brodd at en del vil nok oppleve det som unødvendig provoserende.

En annen styrke, slik jeg ser det, er at boken ikke gir noen endelige svar. Og I mangelen på svar tilbys noe mye mer verdifullt – spørsmålet – og med det muligheten for å bli Skirbekks medreisende på leting etter de lysene som kan hjelpe oss å finne vår vei gjennom livet. Hvis det er noe Skirbekk lander på til slutt, er det at ingen andre sitter på fasiten om ditt liv, ingen kan leve livet ditt for deg, det finnes ingen garantier, og så lenge vi tar friheten vår på alvor og ikke sjødesløst gir den vekk til noen andre er det håp om en bedre verden. Det er i hvert fall det jeg velger å trekke ut av boka, men boken har som sagt ingen klare konklusjoner, så det er nok mange andre perspektiver som også kunne blitt fremhevet. Det får i så fall være opp til andre lesere å gjøre, det er nok av tråder som vil kunne trekkes i ulike retninger for den åpne og nysgjerrige leseren

Noter

1. https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2006/01/13/gunnar-skirbekk-skal-doy/?R=sTkbVTiTYH&subscriberState=valid&action=loggedin
2. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme? Eit ungt menneske på søk etter meining (Sisyfos forlag/Arneberg, 2024), 15.
3. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 28
4. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 22
5. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 18
6. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 129
7. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 30
8. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 45
9. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 57
10. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 47
11. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 156
12. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 167-168
13. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 188
14. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 203
15. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 199
16. Skirbekk, Gunnar, Nihilisme?, 203