Å FILOSOFERE MED BEINA
Arild Haaland var en markant skikkelse i Bergens bybilde, kjent for sine daglige spaserturer fra Sandviken til Universitetet i Bergen. Hva kan hans liv og virke lære oss om forholdet mellom tenkning og bevegelse?
Publisert
Sist oppdatert
Det siste året har det dukket opp flere diskusjoner om både filosofiens historie og plass i Norge. Disse diskusjonene, samt spørsmålet om der finnes en norsk filosofi, har blitt drøftet i både tidsskrifter, aviser og podcaster og utspilt seg både i pressen og i filosofimiljøer rundt omkring i landet. I en tekst for Salongen, har professor i filosofi ved Universitetet i Agder, Einar Duenger Bøhn, løftet spørsmålet om det finnes en norsk filosofi, likesom det finnes en fransk eller en tysk eller en britisk filosofi.1 Likeledes løfter stipendiat i filosofi ved NTNU, Oda K. Storbråten Davanger, spørsmålet om kvinners plass og rolle i filosofien i Norge.2
Einar Duenger Bøhn har åpnet en debatt om norsk filosofi: «Han spør om det er noe som kjennetegner norsk filosofi og om det er noe selvutslettende i vår kultur som gjør at vi ikke investerer mer i vår egen filosofiarv», skriver Ole Yttre i Salongen og fortsetter: «Sammen med Hilde Vinje opprettet Bøhn en helt ny forskningsgruppe dedikert til dette temaet, arrangerte konferanse og igangsatte debatt i fagmiljøet.»3
Med dette bakteppet ønsket vi i Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie å utforske hvilken plass filosofien har hatt i Bergen – enn så lenge Bergensrepublikken fortsatt ikke har oppnådd uavhengighet. Visste du at Bergen på mange måter har hatt sin egen byfilosof?
I 2023 startet Salongen et samarbeid med Litteraturhuset i Bergen om panelsamtaler for å bringe filosofien til torgs. Hvert semester inviterer vi enten filosofer, forfattere, diktere, tenkere eller andre til samtaler om viktige spørsmål og tema som dyr, håp og fremtid, motvekst, arabisk filosofi, kinesisk filosofi, kvinner i filosofien og mer. 18. april 2024 inviterte jeg pianist, forfatter og skribent4 Øyvind Aase til en samtale om nettopp Bergens egen tidligere byfilosof.
Filosofen Arild Haaland (1919-2012) var i generasjoner en kjent skikkelse i bybildet i Bergen, der han ofte spaserte med lange skritt og med paraply i hende over Torget på vei fra sitt hjem i Sandviken til arbeidet på Høyden hvor han underviste i filosofi fra 1961 til 1987 på Universitetet i Bergen.
På veien stoppet han velvillig opp for å samtale med den gjengse borger, i et bilde som minner om Sokrates’ virke på markedsplassen i antikkens Athen. Den tid han ikke tilbragte på å samtale med byens befolkning, tilbragte han ofte med å forske, forelese eller skrive debattinnlegg i byens aviser. Haaland virket også som kulturverner: blant annet deltok han i rehabiliteringen av to lyststeder i Bergen. Haaland mottok mange anerkjennelser, deriblant ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1979. Han mottok Fritt Ords Honnør i 1993 og i 2007 ble han hedret med Melzerfondets spesialpris for innsatsen ved og utenfor UiB.
Der Haaland spaserte gjennom byen, i manifest protest mot bilene som tok for mye plass, gjorde han seg til avant-garde forkjemper for gåbyen som vi fortsatt strever med å utforme den dag i dag. På dette vis, og på veldig mange andre måter, er Haaland fortsatt en relevant tenker for Bergen og samfunnet i dag. «Storbyen drukner oss, i et hav av ansikt. Å leve på kanten av Nordishavet, er å leve i verden.» , skrev Arild Haaland (Til forsvar for kannibalisme (1969), Oslo: Pax Forlag).
Til tross for dette, om ikke så langt fra kanten, levde og virket Haaland i den lille internasjonale storbyen Bergen. Haaland minner oss på vår forgjengelighet og avmakt. Han appellerer til vår ydmykhet, men også til vår ro som finnes i den trøst det er å innse at «Det er vanskelig å være menneske. Nest etter å være Gud, er det det mest innviklede som finnes.» (Arild Haaland (1966) «Mange slags virkelighet», Samtiden nr. 2, s. 67-80). Den filosofiske samtalen, i sin utforskning av livets bestanddeler og det påtrengende spørsmålet om mening, er en måte å være i verden; en praksis for å kunne være menneske nok.
Filosofien kan utfordre oss til å fordype oss i perspektiver som ellers ville forblitt ukjente for oss, å prøve å forstå dem og engasjere oss i dem gjennom kritisk tenkning. Til tider virker atmosfæren som innhyller samfunnet vårt i dag å lede oss inn i binær tenkning. Gjennom å engasjere seg i praktisk filosofi, dialog og dialektikk, vil vi kunne gi oss en sjanse til å bevare nyansene. Etter at Haaland provoserte, som for å vekke den sovende borger fra sin dvale – en dogmatisk dvale, skulle Immanuel Kant kunne si–, så kunne nyanseringen begynne.
Mon tro hva han hadde hyttet med neven om i dag! Inntil videre har Haaland, sammen med – dog også i stor kontrast til – hans samtidige filosofiske skikkelser tilknyttet Bergen som Hans Skjervheim og Georg Johannessen, forlatt oss, og vi går inn i fremtiden litt mer aleine, med litt færre spaserende følgesvenner. Men selv om personene er borte, deles tankene alltid av mange tusen andre, slik Haaland uanfektet betrygger oss med (NRK, 1993). Tankene kan slik sett fortsatt være våre følgesvenner i det vi går frem for å gi plass til filosofien og nye filosofer, de være seg akademikere eller mannen og kvinnen i gaten, for det filosofiske liv kan gjøres tilgjengelig for alle.
«Filosof på rødt lys»
I den fantastisk innsiktsfulle og fascinerende boken Filosof på rødt lys, tar faglitterær forfatter Øyvind Aase for seg Arild Haalands mangefasetterte liv og virke. I boken får Aase frem både den seriøse tenkeren, samfunnsengasjementet, humoren og hvordan filosofens tanker manifesterte seg i praksis i det bergenske samfunn. «Jeg har en muntlig form også i det skriftlige, og det er ikke folk vant med. Derfor tror de at jeg mener det jeg skriver, og det er jo forferdelig!», skrev Haaland i Bergens Tidende i 1987.
Hvordan skal vi i dag forstå Haaland og hva han skrev? På hvilken måte er det relevant i dag? Hvilken plass fikk filosofien i Bergen ved fotgjengerfilosofens virke og gange? Og finnes det en bergensk filosofi? Disse spørsmålene ga vi rom til å utforske i samtalen med Øyvind Aase om Bergensfilosofen Arild Haaland på Litteraturhuset i Bergen i fjor. Morsomt var det også å høre anekdoter fra flere i publikum hvis stier hadde krysset Haalands fremmarsj. Samtalen hadde tre aspekter ved seg: filosofen Arild Haaland selvsagt, men også forfatteren Øyvind Aase og boken han har skrevet om Arild Haaland som i stor grad var utgangspunktet for samtalen.
Selv fikk jeg aldri møtt Haaland, men generasjonene før meg husker ham. Min egen mor husker at hennes mor igjen leste Haalands artikler i avisen. Selv fikk jeg mitt møte med Haaland gjennom Aases bok som jeg fikk i hende i gave av min mor omtrent da den kom ut og jeg ble grepet av de rike skildringene av en fascinerende filosof som virket å, nemlig, gå på rødt! Han gikk i sin egen rytme, og fra hans perspektiv gikk kanskje alle andre egentlig på rødt når de gikk på grønt, mens Haaland kanskje opplevde at han egentlig gikk på grønt når han tilsynelatende gikk på rødt.
Med andre ord, han så verden med sitt eget blikk der han gikk med sin særegne standhaftighet fra Sandviken hvor han bodde, over Torget og opp til kontoret på Høyden. Over 350 sider med nærmere 800(!) referanser, er boken sannelig en gave til Bergen og til bergensk filosofi. Heldig var jeg, som fikk Haalands filosofi i gave, men spørsmålet forblir vi som samfunn konfrontert med: hvem og hvordan skal vi ta med oss vår bergenske eller norske filosofiske tradisjon og tanke?
Bortsett fra en presis, seriøs og positiv anmeldelse i Dag og Tid, 6. april 2018 ved anmelder Bernt Hagtvet, fikk boken urettmessig liten oppmerksomhet da den ble utgitt i 2017. Haalands tidligere fotspor i Bergens to hovedaviser, Bergens Tidende og Bergens Arbeiderblad, nå Bergensavisen, fikk hverken den ene eller den andre avisen til å løfte et øyenbryn. I fjor spurte jeg Agora om de ville ha en anmeldelse av Aases bok. Svaret jeg fikk fra redaktøren var et høflig «takk for henvendelsen», men «det du skisserer er imidlertid ikke så interessant for oss. For det første er boka for gammel. For det andre er nok denne utgivelsen litt for perifer til at vi kan prioritere å få den anmeldt.» Jeg er fristet til å svare med Haalands egne ord: vi burde la bøker være i fred i noen år før vi leser og anmelder dem. For å unngå at bøker blir «nyheter». Jeg tok derfor selv utfordringen med å si noen ord om Aases bok og fotgjengerfilosofen Arild Haaland her i Salongen.
Aases intellektuelle biografi om Arild Haaland er spekket med referanser, bilder, tegninger av Audun Hetland hvor vi ser Arild Haalands gjenkjennelige avlange profil med lange skritt og paraply i hånd, morsomme anekdoter som får tanken til å hoppe tilbake til Diogenes av Sinopes velkjente kyniske brodd, og sitater – og hvor mange morsomme, underfundige og treffende sitater har ikke Haaland skjenket ettertiden! Gjennom sitt engasjement i avisene bygget Haaland seg opp en mestring av de korte filosofiske observasjonene, eller aforismen i Nietzscheansk ånd, eller nok også slik de franske moralister à la Jean de La Bruyère eller François de La Rochefoucauld uttrykte seg i deres betraktninger om menneskene og samfunnet i deres samtid på 1600-tallet.
Aase har forstått Haalands virke som filosof i praksis, som en filosof som viser sin filosofi gjennom praktisk handling, i tillegg til det intellektuelle arbeidet han viet seg til, de mange bøkene og tekstene han skrev. Aase får frem de mange aspektene ved Haaland, de mange selvpålagte rollene han innfant seg med. I en artikkel etter Haalands bortgang blir han i BA beskrevet som «filosof, vitenskapsmann, mag.art., dr.philos., litteraturhistoriker, biograf, tradisjonsbevarer, ultraradikal, kirkebygger, kunstmesen, bypatriot og med årene også en byoriginal, som aldri var redd for på si sin mening, gjerne i plenum.» (BA, 26. januar 2012).5
Aase får frem disse forskjellige sidene ved Haaland. Sider som ikke avslører en usammenhengende fragmentering, men rettere sagt en mangfoldig sammenheng. Aase makter å plassere Haaland i det filosofiske landskapet. Ikke bare på tvers av landegrenser, men også innenfor Norges grenser når han for eksempel løfter Arne Næss’ syn på Haaland som en filosof med «en usedvanlig uttrykksrikdom» og det Næss kaller for «Haalands helhetssyn» (Aase, 2017, s. 323).
Sammenhengen i alt dette er selvfølgelig Haaland selv, som virkende filosof i praksis, som ikke så noen motsetning mellom håndarbeid i oppussingen av et hus, eller i skrivingen av en artikkel. Haalands livsfilosofi var en livsform, en praksis og en teori, forbundet og innviklet i hverandre, en filosofi i bevegelse, mellom elfenbenstårnet på Høyden og det folkelige Torget. I dette så han også sitt virke, som en filosof som ville vekke folks bevissthet, gjennom sitt virke som akademisk filosof, «fotgjengerfilosof », «avisfilosof», «engasjert intellektuell filosof» eller « filosofisk kulturverner og- restauratør», slik at de ville se og omfavne deres «utfoldelsesmuligheter».
Haaland visste at det bodde mye i mennesket, og at det gode liv er tilgjengelig for oss, dersom vi åpner for å kunne utfolde «flest mulig evner og anlegg», slik Aase siterer ham (Aase, 2017, s. 321-323). «[Michel de Montaignes] filosofiske liv, hans liv i refleksjon [... var] ikke adskilt fra hans vanlige liv [...] det var hans sanne liv», skriver filosofen Marcel Conche i forordet til 2004-utgivelsen av Montaignes Essais (Conche in Montaigne, 2004, s. x). I grove trekk kunne det samme blitt sagt om Haaland, til tross for at jeg ikke har funnet spor av en lesning eller særskilt bevissthet om eller interesse for Montaigne hos Haaland, men heller inspirasjon fra Nietzsche, som likesom Montaigne heller ikke var systematiker. Aases bok er for omfattende i dens tematikker til å kunne nevne alt i denne teksten, men den tette sammenkoblingen mellom liv og lære er ett av flere poenger Aase får godt frem i sin tekst.
Aase får frem fotgjengeren Haaland, hvordan han helt korrekt skriver seg inn i en filosofisk tradisjon av å sette den ene foten foran den andre – ganske så bokstavelig, når det ikke er billedlig. Aase understreker Haalands uttrykk som fotgjenger. For mange filosofer i historien var spasering, eller vandring uløselig knyttet til tenkning (Gros, 2019). Tenk bare på Sokrates som vandret ned til torget og markedsplassen, Aristoteles som underviste gående på gangveiene (peripatos) ved Lykeion i Athen, stoikerne som gikk under søylegangene ved markedsplassen, Marcus Aurelius som tenkte mellom slagmarkene, Michel de Montaigne som gikk sirkler i sitt bibliotek eller langs de myke åskantene i Dordogne og skrev i sine Essais at «med mindre beina mine går så går ei tankene heller» (Essais, bok III, kapittel 3), deretter Jean-Jacques Rousseau med sine promenader, Søren Kierkegaard med sin gjenkjennelige silhuett på sine spaserturer gjennom København, Friedrich Nietzsche med sine vandreturer… eller Henry David Thoreau, for hvem spaserturer var en form for billedlige «korstog», skriver Aase, uten å glemme Arne Næss med sine fjellturer og selvsagt Arild Haaland med sine urbane spaserturer på rødt lys, mellom den ene og den andre bilen, forbi fjord og fjell, gjennom Bergensdalen.
Men hvorfor understreke dette ved Haaland, hans spaserende livsform som fotgjenger, og hva betyr det – om noe – filosofisk?
Å filosofere med beina
Filosofisk viste Haaland særlig interesse for Friedrich Nietzsche, John Locke og David Hume, samtidig som han i ånd til tider virket å manifestere Diogenes fra Sinopes kynisme. Haaland skilte seg fra fjellvandreren Nietzsche og flanøren, for Haaland var en fotgjenger med et endemål i sikte. Han gikk bestemt, men ikke desto mindre oppmerksom på sine omgivelser. Den spaserende filosofen står i kontrast til den stillesittende filosofen i lenestolen.
Sistnevnte ser ut i luften foran seg, mens den spaserende filosofen ser på verden som beveger seg, ser på verden, hus, fjord, fjell, vær, biler og mennesker, som beveger seg mot en eller vekk fra en. «Alt ved mannen syntes å handle om bevegelse, enten han skrittet utålmodig over auditoriets scenegulv eller han pendlet mellom ulike temaer i sine artikler.», skriver Aase (2017, s. 15). Den bevegelige livsform gir ikke de samme utfoldelsesmuligheter som den stillesittende, og slik kunne Haaland dynamisk introdusere filosofien i byen og blant menneskene, ikke bare blant de innvidde få.
For Aase var Haaland «en vandrer i gatene med snakketøyet i orden som tross sin akademiske støpning gikk naturlig inn i det bergenske folkelivet». I sin begrunnelse for bokprosjektet med å skrive en intellektuell biografi om bergensfilosofen, forteller Aase: «Jeg syntes det kunne være interessant å bruke fotgjengeren Haaland som basis for og et bilde på hans frie, bevegelige rolle som bergensbasert filosof.» (2017, s. 350) og «Arild Haaland måtte forstås på bakkenivå, mente jeg, eller rettere sagt på bergensk gatenivå, før man kunne skrive om hans mange bevegelser i offentlig terreng i egenskap av filosof, forfatter, foreleser, litterat, kunstelsker, kulturverner, mesen, radiokåsør, medieaktør og bergenspatriot.» (2017, s. 351). Utsynet Aase får på Haaland og hans engasjement, sett fra fotgjengerens perspektiv, og som Aase tilbyr leseren, får frem Haalands livsform og filosofiske tilstedeværelse i Bergen. Aase gir oss en dynamisk bok hvor leseren, likesom Haaland i sin tid, er i bevegelse, hvilket ikke bare fanger Haalands livsform og sammenvevde teori og praksis, men det gir også leseren stor leseglede.
Hva er Haalands arv i dag?
I sin bok om fotgjengerfilosofen, avslutter Aase med en oppfordring til leseren: det finnes utallige brev og skriverier fra Haaland som venter på forskeren og den neste biografi-forfatteren (2017, s. 352). Men inntil det eventuelt skjer, hva er arven «generalisten» og «rabulisten» Haaland (Hagtvet, 2018) har etterlatt oss?
Til tross for at han ofte gikk på rødt lyst, så virket Haaland å passe inn i sin samtid. I dag har samfunnet endret seg noe, situasjonen er annerledes. Men kanskje ikke nok til at Haalandske tanker skulle kunne finne sin relevans. I en tid med uoversiktlige og uforutsigbare (sosiale) medier, til dels polarisering og binær tenkning, forsvinner nyansene fort. Hva kan vi ta med oss fra Haaland og hva må endres og tilpasses?
Haaland viste oss sin filosofi i sine handlinger: nøysomheten i systematiseringen av sine papirer og brev, oppmerksomheten, nysgjerrigheten, langsomheten i gangen sammenlignet med bilene, hvilket tillot en raushet i blikket. Disse var de Haalandske dyder for en livsfilosofi, for den etiske filosofen, engasjert i verden omkring seg. Dette åpner for en nærhet, en annen rytme vis-à-vis sine omgivelser. Det er gjennom den sokratiske oppfordringen, «kjenn deg selv», at Haaland følger sin intuisjon om at det er mulig å tenke seg til frihet gjennom skriften og virke seg fri gjennom handlingen.
Selv om uskylden og noe av livets poesi går tapt gjennom slik bevisst selverkjennende arbeid, vil slik mulig innsikt kunne, med «vidåpen oppmerksomhet», bli mer spennende enn «rendyrket uvitenhet» til den som ikke våger å utfordre sin egen uskyld. Slik, skriver Haaland, blir «utfoldingen uendelig, i alle de retninger sjelen skimtet fra starten.» (1988, s. 132). Disse som Haaland kaller «dyktigheter», som man ellers kanskje kunne kalt dyder, er «de ferdigheter som blir de praktiske betingelser for frihet» (1971, s. 290).
Dyktigheten oppsummerer Haaland til fjorten distinkte, muliggjort av «omtanke» som et overordnet gode. Disse fjorten er lydhørhet, nøling, vitebegjær, omhu, måtehold, anstrengelse, raushet, oppkomme, tidløyse, vesentlighet, rettsinn, selvfølelse, ansvar og visdom (Haaland, 1971, s. 295). I en omskiftelig tid, hvor verdens grunnpilarer utfordres, hvor polenes dans utfordrer tyngdekraftens forutsigbarhet, vil Haaland kunne gi oss holdepunkter i det vi prøver å bedømme riktig vår egen bevegelse i en verden av bevegelser for å unngå bilenes harde støtfanger i det vi krysser veien. Hva var det filosofiske i å gå på rødt, ifølge Haaland? Det var å se rommet for bevegelse, handling og tilstedeværelse mellom menneskets utfordringer.
Å forvalte minnet, å praktisere filosofien
I en verden som i det minste fremstår kompleks, men som nok også har blitt kompleks på en hittil ny måte, hvilket gjør det fristende å kalle vår tid for en ny tid, menneskets tidsalder – antropocen –, så virker det å gå frem som en refleks å forenkle verden – hvilket er forståelig all den tid kompleksiteten er overveldende. Globale, menneskeskapte klimaendringer er ett eksempel på denne kompleksiteten. En endring det per definisjon ikke er mulig å begripe som enkeltmenneske, men som krever internasjonalt forskningssamarbeid over tid for å kunne begripe og forstå. Kunnskapen er kun mulig som en kollektiv innsats.
Med dette følger et påbud om balansegang, skal vi unngå å falle; vi kan ei forenkle når verden krever kompleksitet, men vi skal også unngå å komplisere det enkle. Dette er filosofiens store oppgave. Sokrates minner oss på, at de tilsynelatende enkle spørsmålene – «klart jeg vet hva rettferdighet er» – ofte er de vanskeligste. Hvis vi derimot skulle ta de enkle spørsmålene for de komplekse og de komplekse for de enkle, da vil det kunne bære galt av sted. Å kjempe mot forenklingen av verdens kompleksitet går gjennom nyanseringen, hvilket er mulig gjennom dialog hvor perspektivene får tre frem og bli etterprøvd.6 For å få dette til må vi kunne skape de rom hvor nyansene kan få utfolde seg.
Det som kalles «filosofisk praksis» blir mer og mer utbredt, men er fortsatt ukjent for veldig mange. Det er en ung retning innen filosofien – det var den tyske filosofen Gerd Achenbach som i 1981 åpnet den første filosofiske praksis –, men med røtter tilbake til sokratisk dialog og metode. Den benytter seg av dialogen som metode for å utforske og undre seg sammen om filosofiske, etiske og eksistensielle temaer og spørsmål. I Norge samler Norsk Selskap for Filosofisk Praksis (NSFP)7 filosofiske praktikere som på mange forskjellige måter og på forskjellige arenaer skaper rom for den filosofiske dialogen i samfunnet.
Jeg er selv medlem i NSFP. Det er ikke bare en gledelig hobby, men et eksistensielt anliggende å stille seg de filosofiske spørsmålene, i dialog med seg selv eller med andre. Fort blir det også et demokratisk anliggende, å tilgjengeliggjøre, oppfordre til filosofisk dialog, ikke bare retorisk debatt og polarisering, i en tid som tilsynelatende graver dype kløfter gjennom en akselererende polarisering. Hvilke rom skaper vi i samfunnet for de mest grunnleggende spørsmål? Og hva er betingelsene for å delta?
Gjennom en filosofisk vandring fra elfenbenstårnet til torget, kan vi som har blitt innviet i filosofiens spørsmål og historie, invitere andre til å spasere videre sammen med oss. Selv tar jeg initiativ til nettopp dette, enten det er gjennom filosofiske spaserturer, filosofikaféer eller samtaler i andre format. I et samfunn som blir stadig mer mangfoldig, men som også møter utfordringer i blant annet informasjonsoverflod og polarisering, er dialog mer enn verdifullt for å kunne skape forståelse og respekt for hverandre i et tolerant samfunn.
Filosofisk praksis skaper også rom for dialog om det allmennmenneskelige og filosofiske i våre egne private liv. Alle disse spørsmålene vi alle bærer på i løpet av livet og som uomtvistelig henger sammen med det å eksistere som menneske: hva er et godt vennskap, hvor skapes mening i livet mitt, hva er omsorg, hvordan skal jeg forholde meg til døden, hvilke verdier beriker livet, hva innebærer det å være lykkelig, hva er min rolle i fellesskapet og mange flere, kan man samtale om i dialog med en filosofisk praktiker hvor dialogen baserer seg på lytting og likeverd. Selv om Haalands livsform ikke kan begrenses til en form for filosofisk praksis, deler han det sokratiske idealet.
Det radikale – å ta opp med roten (fra latin radix, «rot») – i en tid hvor polariseringen mot ekstremene og den binære tenkningen dominerer, er ikke lenger gårsdagens radikale handling, punken, overskridelsen, det sjokkerende… men heller det avmålte, måteholdet, den sakte, dype, nyanserte refleksjon gjennom dialog i en ellers stadig akselererende samtid hvor masseinformasjonen nummer gjennom forenklet overstimulering av våre sanser, følelser og begjær. I haalandsk ånd finner jeg meg i å tenke: Innfør nyanser, avvent med å felle din dom, før argumentene frem ett skritt av gangen, frykt ikke tvilen og usikkerheten i en tid hvor disse nettopp ønskes ryddet av banen – hvilket kanskje er et symptom på et eksistensielt illebefinnende, at vi ikke klarer å finne roen i tvilen, at vi så øyeblikkelig må felle en dom, kaste oss til den ene unyanserte ekstreme siden eller den andre.
Hvordan tar vi vare på vår filosofiske arv i Norge? Gjennom intellektuelle biografier og andre tekster,8 i dialog med fortidens ord hugget i filosofihistoriens steinblokk, som forvalter og engasjerer seg i minnet og tankene som lever videre, men vi kan også flytte filosofien ut av teksten og inn i bybildet, hvilket ville vært i Haalands ånd, han som ga av sin tid og sine ressurser til kunsten og til restaureringen av bygg med kulturhistorisk verdi. «Bruken av bygg og hus er for eieren, synet av det er for alle andre», skrev Victor Hugo. Ja, hva er synets filosofi, når vi beveger oss gjennom byen? Filosofien oppstår i undringen, sier Sokrates. I et møte mellom meg selv og noe jeg reagerer på. Kanskje er det et pek til fortiden som åpner en dør inn til en mulig fremtid, kanskje er det en byste av Arild Haaland som sender meg bakover i tid for å muliggjøre en fremtidig undring.
Eller kanskje det heller er en permanent kunstinstallasjon? Et trafikklys som alltid står på rødt, og hvor mannen i trafikklyset har Haalands silhuett med paraply i hånd?9 Det ville vært en måte å «bruke fotgjengeren Haaland som basis for og et bilde på hans frie, bevegelige rolle som bergensbasert filosof» (Aase, 2017, s. 350). Og for å forstå Haaland, mente Aase, måtte han forståes på «bergensk gatenivå» (Aase, 2017, s. 351). Da er det bare passende at det vil være på bergensk gatenivå at vi skulle bli oppfordret til undring i møte med Haalands arv. Hvilken fantastisk tankevekkende kunstinstallasjon og verdsetting av den haalandske arven det ville vært!
Om ikke en gate oppkalt etter Haaland, hvor er markeringen av fotgjengerfilosofens rute i Bergen? Fra den franske middelhavskysten opp til landsbyen Èze i Sør-Frankrike har Nietzsche har fått en sti oppkalt etter seg – le Chemin de Nietzsche –, til minne om Nietzsches mange opphold i Provence i årene 1883-1885 og hans uttrykte behov for spaserturer for å kunne tenke og skape. I Koenigsberg tilbys filosofientusiaster å gå «Immanuel Kants vei», og ta den berømte Koenigsbergers rute som han gikk daglig til samme tid. Veien går gjennom byens historiske sentrum og passerer ruinene av Kongens slott, ikke langt fra hvor Kant hadde sitt hus i Printzessin Strasse.10
I Bergen har vi en filosofisk arv vi bør gjøre til kulturarv og som vi kan være stolte av. Hvor er byens anerkjennelse av Haaland? Hvorfor ingen filosofisk rute, anerkjent av Bergen kommune? Ingenting ville vært mer bergensk og passende Haalandsk enn å verdsette vår filosofiske arv gjennom anerkjennelsen av «filosofens vei» fra lyststedet (eller lystgården) på Brødretomten, hvilket han restaurerte, i Sandviken og over Torget nede i bykjernen og opp til Institutt for filosofi på Nygårdshøyden. Her kan Bergen kommune, Universitetet i Bergen og andre villige med rette la seg inspirere til handling.
Haaland donerte mye tid, ressurser og penger til kunst og restaurering i Bergen. Brødretomten i Sandviken er allerede nevnt. I 1994 ga Haaland skulpturen «Leda og svanen» av kunstner Per Ung i gave til UiB. Den står i dag i Muséhagen. Arild Haalands legat har også gitt en byste av Platon i gave til Institutt for filosofi ved UiB.
Kanskje det nå er på tide at Bergen og Universitetet i Bergen går sammen om å finansiere et kunstverk til minne om ham som ikke kunne glemme hverken byen sin eller den bergenske universitetstradisjonen – som i år feirer 200-årsjubileum av opprettelsen av Bergens museum i 1825.11 Det finnes i dag en byste av Arild Haaland, ved kunstner Arnold Haukeland (1920-1983), i Stenersen samling på KODE.12 Men kanskje burde Haaland også markeres ute i bybildet, i det offentlige rom. Hundreårsmarkeringen av Haalands fødselsdag 19. desember 1919 gikk dessverre mange hus forbi, men det er aldri for seint, og i 2029 får vi anledning til å markere 110-årsdagen. Det mangler ikke på ideer, det mangler heller ei dype filosofiske spor fra vår nære fortid.
Å gå fremtiden i møte, eller noen avsluttende ord om filosofiens lysende flamme
Øyvind Aase har skrevet en høyst lesverdig og meget godt informert intellektuell biografi om en av vår tids tydeligste filosofiske skikkelser på torget. Aase får frem nyansene i Haalands intellektuelle virksomhet, hans særegenhet og karakter, og påpeker den viktige arven fra antikken: sammenhengen mellom liv og lære. Aases bok samler også en rekke gode og flere humoristiske sitater som får frem Haalands filosofi, men også det glimt i øyet som avslører en gjennomtenkt innstilling til verden eller en sokratisk ironi – og vi undrer oss, hvor er vår tids torg- eller fotgjengerfilosofer?
Retter vi blikket fremover, undrer jeg meg om hvordan vi, utover den intellektuelle biografien Øyvind Aase har skrevet, kan forvalte arven etter Haaland, Bergens egen byfilosof. Om ikke sin egen årlige forelesning til minne om Haaland, kanskje heller en filosofisk spasertur i Haalands ånd, hvor ord blir til handling, hvor beina setter tankene i sving og hvor vi kan tillate oss å gå på rødt lys, om ikke annet, så for viktigheten av å «etterprøve reglene i samfunnet» (Haaland, NRK, 1993).
Øyvind Aases bok er sannelig en gave til Bergen og til bergensk filosofi og skriver seg naturlig inn i utforskningen av den norske filosofiske tradisjonen. Hvordan velger vi å plukke opp fakkelen som brenner filosofiens lysende flamme i en til tider dunkel verden? Vi har behov for lys i det fjerne, men også i det nære.
Velger vi å ta med oss gårsdagens filosofiske spor inn i vår fremtid…? Vi kan i hvert fall starte på vår vandring med Arild Haaland på rødt lys, ved Øyvind Aases veiledning. Aase tar vare på og formidler Haalands intellektuelle arv, og vi kan velge å plukke opp fakkelen som brenner filosofiens lysende flamme.
Litteratur
Aase, Øyvind (2017) Filosof på rødt lys. Om tenkeren og fotgjengeren Arild Haaland som intellektuell avviker. Bergen: Bodoni forlag.
Gros, Frédéric (2019) Marcher, une philosophie. Paris : Flammarion.
Haaland, Arild (1971) Vekst og verdi. Oslo: Universitetsforlaget.
Haaland, Arild (1989) Ringer i vann. Ni studier i frihet. Oslo: Solum.
Hagtvet, Bernt (6. april 2018) «Bokmelding: Verdiskaper, rabulist og kunstelskar». Dag og Tid.
Montaigne, Michel Eyquem de (2004) Les Essais (Villey-Saulnier-utgaven etter Bordeaux-eksemplaret), Paris : Presses Universitaires de France, Quadrige.
Næss, Arne (1975) En del elementære logiske emner. Oslo: Universitetsforlaget.
TV
NRK TV (26. oktober 1993) «Mellom himmel og jord: Arild Haaland» Programleder: Kjell Jensen. Intervju med Arild Haaland.
Noter
- https://www.salongen.no/essay/debatt/henrik-steffens/konferanse/172297
- https://www.salongen.no/artikkel/beauvoir/exphil/feminisme/165394
- https://www.salongen.no/essay/antinatalisme/norsk/norsk-filosofi/202610
- «En annen musikk». Tekster i utvalg 1989-2019. Kolofon forlag 2019.; «Filosof på røst lys». Om tenkeren og fotgjengeren Arild Haaland som intellektuell avviker. Bodoni Forlag 2017.; «På mange strenger». Musikk og undervisning i Bergen. Bergens Musikklærerforening 1913 - 2013; «Et magisk spill». Essays om musikk. thema 1999.
- https://www.ba.no/nyheter/arild-haaland-er-dod/s/1-41-5900391
- Den norske kulturen for nøkternhet kommer også til uttrykk i vår egen filosofihistorie, blant annet gjennom Arne Næss’ normer for saklig meningsutveksling, uttrykt i en bok mange kjenner fra ex.phil på universitetet, En del elementære logiske emner (Næss, 1975).
- https://www.nsfp.no/
- Aase minner om at det finnes mye materiale som også venter på den som skulle ønske å skrive en mer tradisjonell biografi om Arild Haaland (Aase, 2017, s. 352).
- Inspirert av for eksempel Ampelmännchen i Berlin, https://en.wikipedia.org/wiki/Ampelmännchen
- https://www.baltmadmc.com/en/MICE-programs/524622ZOO4L3BHHS
- https://www.uib.no/200år
- https://digitaltmuseum.no/0210413270102/arild-haaland-skulptur
