NORSK FILOSOFI - ANY SUCH THING?
Er det noe å hente fra norsk filosofi, og hva kan sies å falle under en slik betegnelse? 24. november var det samlet til konferanse ved UiA, med ‘Norsk filosofi’ på dagsorden.
Publisert
Sist oppdatert
Fredag 24. november ble det gjennomført konferanse i regi forskningsgruppen ‘Norsk Filosofi’ ved Universitetet i Agder. Det uttalte målet til gruppen, etablert av professor Einar Duenger Bøhn og førsteamanuensis Hilde Vinje, er på sikt «å bygge opp en sterkere identitet omkring norsk filosofi, fra norrøn til moderne tenkning». Konferansens hensikt var å igangsette en kulturell selvrefleksjon rundt hva norsk filosofi er, kan være eller … ja, om det kan sies å finnes i det hele tatt. Og, som Bøhn har uttalt tidligere her i Salongen, men også uttrykte i løpet av konferansens diskusjonsrunder: «Hvis det viser seg å ikke være noe å hente i norsk filosofi, så skal vi sørge for at det blir noe å hente i norsk filosofi fremover!»
Auditoriet på Østsia ved UiA var godt besatt og Bøhn spøkte med at det nok aldri har vært så godt et oppmøte på en filosofikonferanse ved UiA. Og det er kanskje ikke så rart, da talerlisten ikke manglet på gravitas: professor Inga Bostad (UiO) med hennes foredrag om Arne Næss (1912-2009) og hans rolle for filosofien i Norge på 1900-tallet; professor Roe Fremstedal (NTNU) om røttene til, og forholdet mellom, den (angivelig) danske og norske filosofien på sent 1700- og 1800-tall; professor Lars Petter Storm Torjussen (UiB) om Norges første filosofiprofessor Niels Treschow (1751-1833); førsteamanuensis Tomas Stølen (NLA) om den (angivelige) hegelianske strømningen etter Marcus Jacob Monrad (1816-1897) i siste halvdel av 1800-tallet; tidligere nevnte medarrangør Vinje (UiA) og hennes forskning på Petter Wessel Zapffes (1899-1990) filosofiske pessimisme i hans teaterdiktning; samt – til slutt – professor Henrik Lagerlund (Stockholms universitet), om den svenske professoren Pontus Wikner (1837-1888) i Norge, som var elev av den på 1800-tallet i Sverige sterkt innflytelsesrike filosofen Christopher Jacob Boström (1797-1866).
Overordnet kretset foredragene rundt tre hovedspørsmål, alle knyttet til temaet norsk filosofi: Hva vil det si at filosofien er «norsk»? Hva vil det si at noe gjelder som «filosofi» overhode? Og, ikke minst, et spørsmål som skal ha opptatt norske filosofer så langt hukommelsen rekker: Hva skal filosofien gjøre?
Arne Næss og filosofien i etterkrigs-Norge
Sistnevnte spørsmål – også i samråd med spørsmål om hvilken rolle filosofien skal ha i samfunnet – ble ved flere anledninger i løpet av konferansen antydet som avgjørende for flere generasjoner norske filosofer, og det spesielt knyttet til Arne Næss sin rolle for den norske filosofien. Man kan si at det pragmatiske – eller, som Lars Torjussen sa det på godt «kantsk», filosofi som Weltbegriff, som praktisk visdomslære – ble hyppig betonet, og det som et slags trekk ved en felles forestilling om det «typisk norske». For, som Næss skal ha hevdet, så kan filosofi uten handling sies å bare være en øvelse.
Næss, som Bostad kom inn på i sitt foredrag, preget flere generasjoner universitetsutdannede ved sin reform av, og lærebok i examen philosophicum, sterkt preget av Næss’ møte med Wienerkretsen og deres såkalte ‘logiske positivistiske’ tankesett, samt krydret av Næss’ personlige interesse for psykologi og amerikansk pragmatisme.
Om interessen for pragmatisme (i vid forstand) i Norge kom før eller etter Næss, og om den kan sies å utgjøre en egenart ved tenkningen her til lands, er det ikke lett å få et entydig svar på. Men uansett dukket ordene «pragmatisme» og «pragmatisk» ofte opp som tema i diskusjonsrundene etter flere av foredragene (selv om påstanden om at nordmenn er pragmatiske også ble trukket frem som problematisert av utenlandske blikk på den norske situasjonen). Uansett, så har Næss’ ‘Empiriske semantikk’ – med dets vekt på tolkning og språklig presisjon – uten tvil vært tonesettende for det internasjonalt sett ganske store antallet filosofiansatte i etterkrigs-Norge. Det er altså ikke å stikke under en stol at denne blandingen av Wien og de forente stater har vært avgjørende for nytidens norske tenkere.
Likevel har det kanskje ikke vært så avgjørende som en skulle tro.
Bostad trakk frem at den såkalte Osloskolen ved UiOs filosofiinstitutt i andre halvdel av 1900-tallet ofte ble kalt «Zoologiske hage», da Næss var opptatt av, som flere dengang uttrykte nokså polemisk, «å kun ansette folk han var uenig med». Et slikt «dialektisk mangfold», som Bostad kalte det, var historisk sett nokså uvanlig; Osloskolen ble blant annet satt i kontrast med situasjonen på 1800-tallet – med Marcus Monrad i Norge og Christopher Boström i Sverige –som i motsetning til Næss heller var opptatt av å utpeke sine egne elever og meningsfeller til de få stillingene som fantes ved filosofiinstituttene.
Dette «dialektiske mangfoldet» som Næss stelte i stand – som ifølge Bostad var preget av en salig blanding av revirtenkning og maktkamp mellom opponerende filosofitradisjoner – var på den ene siden preget av en slags kjønnsblindhet («filosofen er uten biografi»), samtidig som den paradoksalt nok, på den andre siden, tilrettela og hjalp kvinner inn i filosofien her på berget opp og frem – Bostad nevnte blant andre Alette Heyerdahl (1862-1957), Laura Grim (1909-2006), og Carol Lynn Aall som tidlige filosofiske foregangskvinner. Samtidig ble det understreket av Bostad, at den medfølgende kjønnsblindheten også har bidratt til at kvinnelige filosofer har forblitt, og fortsatt er, en minoritet ved landets institutter den dag i dag.
Fremover til fortiden? – et overordnet blikk på dansk-norsk filosofi før 1900-tallet
Det skal ikke legges skjul på at foredragene vektla en undersøkelse av fortiden heller enn nåtiden i spørsmålet om norsk filosofi. Grunnen til denne vektleggelsen av fortiden er at nordmenn, til forskjell fra for eksempel tyskere og franskmenn, har vært relativt uinteressert i å undersøke forutsetningene som de står på – ja, oftere mer interessert i å undersøke andres forutsetninger enn sine egne. For når det gjaldt og gjelder egne hjemtrakter, så er det som har vært ikke blitt ansett som særlig viktig; det viktige har heller blitt hva som skal bli, og hva vi kan gjøre nå (slik går i alle fall den utbredte forestillingen).
Av den grunn ble en historisk ransakelse trukket frem som viktig, da slikt har vært manglende her til lands, og kan være til hjelp i å belyse forutsetningene som dagens norske filosofi måtte bygge på. Og for de av oss som såvidt har dykket ned i norsk filosofihistorie, så forblir Næss’ tiltredelse som professor ved Universitetet i Oslo i 1939 et slags «år null» når tanken om den norsk filosofiens opphav streifes. Kan det sies å være noe verdt å beskjeftige seg med før den tid, eller får vi mer ut av å la fortiden ligge?
De videre foredragene tematiserte og problematiserte denne tidsregningen, den utbredte likegyldigheten til egne historiske forutsetninger, samt verdien overhode av en slik tilbakeskuelse på forskjellig vis. For hva kom før Næss, og er det noe å hente i den «før-næssiske» filosofien? Hvilke betingelser var tilstede når Næss kom på scenen, og hvordan oppsto de? Hva kommer den tilsynelatende likegyldige innstillingen til å spørre ut sine forutsetninger av? Kan vi se noen mønstre i filosofihistorien i Norge som vi kan gjenkjenne som «typisk norske», som egenartige ved filosofien her?
Roe Fremstedal (og flere av de andre foredragsholderne senere) stilte seg tvilsom til om det kunne sies å være noe slikt som en egenartig norsk filosofi, ei heller en egenartig dansk eller svensk filosofi for den saks skyld, som ikke på en eller annen måte har vært sterkt preget av strømninger fra kontinentet.
Som Fremstedal trakk frem, så lar det seg vanskelig gjøre å snakke om norsk filosofi før 1900-tallet uten å snakke om dansk filosofi. Om noe var filosofien dansk-norsk her til lands til godt ut på begynnelsen av 1900-tallet – og den dansk-norske filosofien, på sin side, var sterkt påvirket av kontinentet. For på den ene siden, så ble den københavnske innflytelsen på Norges eneste universitet – Det Kongelige Fredriks Universitet, som i 1939 skiftet navn til Universitet i Oslo – vektlagt av Fremstedal som tungtveiende. På den andre siden, så har København hatt sterke innflytelser fra Tyskland. Kort sagt har det vært en internasjonal forbindelse til det europeiske fastlandet tilstede så lenge det har vært dansk-norske universiteter.
Spørsmålet blir i så fall om det finnes andre kriterier enn innflytelse/ikke-innflytelse som kan gjelde for en såkalt «norsk» filosofi? Hva med språk?
Dette blir tilsvarende tvilsomt. Fremstedal trakk blant annet frem, at det inntil utpå 1840-tallet var nokså omstridt å skrive akademiske avhandlinger på morsmålet (Søren Kierkegaard (1813-1855) ble trukket frem som en av de første som ga seg i kast med noe slikt i Danmark). Latin hadde i lang tid vært, og var inntil 1840-tallet, det selvfølgelige akademiske språket ved Nordens universiteter. Å filosofere på norsk og dansk var slik sett sjeldent. Fremstedal betonte også at mesteparten av fagterminologien vi kjenner igjen i dag, og som kom til å prege dansk-norsk filosofisk språkbruk, ikke ble utarbeidet før på 1790-tallet, især av danske kantianere. Å snakke om en norsk- eller danskspråklig filosofi før den tid, utenfor de latinske disputtene ved universitetene, blir slik sett vanskelig.
Den dansk-norske filosofiens språklige «år null» hadde altså et delvis tysk utspring, i den kantske filosofien. Det hjelper heller ikke på når vi leter etter en norsk filosofi – og dette knytter dansk og norsk filosofi enda tettere sammen hvis en skal bruke språk som kriterium – at det i realiteten ikke var særlig forskjell mellom dansk og norsk skriftspråk før man igangsatte reformene av det nedarvede dansk-norske riksmålet i 1907, og det på dets vei mot dagens bokmål. Dette gjør at vi får noen merkelige tilfeller, slik som at den norske filosofen Petter Wessel Zapffe kan bli mistatt for å være dansk filosof, hvis en kun baserer det på språket – han skrev tross alt et riksmål upåvirket av 1907-reformen hele sitt liv.
En elefant i rommet under hele konferansen, var også spørsmålet om en samisk filosofi – for et slikt språklig kriterium ville fort kunne utelukket dette som norsk. Flere av de oppmøtte måtte innrømme at de skulle ønske de visste mer om samisk filosofi, og at dette vel så mye er et legitimt undersøkelsesfelt som kunne trengt forskningsmessig oppmerksomhet.
Så hva annet kan en gå på, annet enn egenart og språk? Kanskje et annet mulig kriterium kunne vært sted; – at alt som er skrevet i Norge, er norsk filosofi? Selv om dette ved første øyekast fremstår bedre egnet som kriterium, så oppstår det også her en del merkelige grensetilfeller. For hvis en nordmann skriver i utlandet – for eksempel Herman Tønnesen (1918-2001), som for det meste holdt til i USA og Canada, og skrev på både norsk og engelsk, eller Toril Moi og Kristine Gjesdal, som arbeider i statene – er det de skriver da ikke norsk filosofi? Og omvendt: hva med utenlandske filosofer som skriver og bedriver filosofi i Norge?
Fremstedal trakk blant annet frem et særdeles kuriøst tilfelle, at hvis det at det er skrevet i Norge skulle gjelde som kriterium for å være norsk filosofi, så ville den østerrikske filosofen Ludwig Wittgensteins (1889-1951) Philosophische Untersuchungen (1953) kunne ansees som norsk filosofi, da verket ble skrevet på hans hytte i Skjolden på Vestlandet. Man kunne også tilføyd, at tidligere nevnte Tønnesens, Mois og Gjesdals verker, gitt sted som kriterium for filosofi, ikke alltid ville kunne blitt ansett som norsk filosofi.
Utenom at det ble skrevet på dansk, tysk og latin i Danmark og Norge på begynnelsen av 1800-tallet, så er det også vrient, ifølge Fremstedal, å skille skarpt mellom filosofi, psykologi og teologi i løpet av denne tidsperioden. Å avgrense filosofien til noe som ligner det vi kjenner som filosofi i dag, innenfor universitetets vegger, blir slik sett vel så problematisk. For de dansk-norske verkene som vi finner fra 1800-tallet er nokså eklektiske, og låner i hytt og gevær, uten alltid å ha særlig hensyn til systematikk.
Men det skal sies – og dette ble hyppig betonet av Fremstedal – at det er et stort sprik mellom de oversiktsverkene som er utgitt over nordisk filosofi, og de nyansene man finner når man går til kildeverkene; oversiktene over den dansk-norske filosofien før 1900-tallet er nok, slik sett, mindre nyansert enn dets virkelighet. Så selv om Fremstedal var skeptisk til å snakke om en egenartig norsk eller dansk filosofi, så er det definitivt mange interessante danske og norske filosofer som kan graves opp fra historien, og som kan få en mer nyansert fremstilling, hvilket også kanskje kan ha nåtidig relevans. For som både Fremstedal, Torjussen og Tomas Stølen påpekte respektivt, så er det internasjonalt sett nokså stor interesse for nordisk filosofi.
Filosofi i og utenfor Universitetet? – Welt- og Schulbegriff i strid
Denne eklektiske og usystematiske fremgangsmåten som ble påpekt av Fremstedal – som har mer til felles med et Kantsk Weltbegriff om filosofi – virker å ha stått sterkere i Norge og Danmark, ifølge Torjussen, enn et mer skolastisk og systematisk orienterte Schulbegriff om filosofi. Med andre ord, så har filosofi som praktisk visdom (Weltbegriff) hatt forrang i Norge fremfor erkjennelseslære (Schulbegriff), og det med visse følger. For, som den amerikanske filosofen James F. Conant skal ha sagt eller skrevet, sitert av Torjussen: «Schulbegriff uten Weltbegriff er tom, mens Weltbegriff uten Schulbegriff er blind».
Mangelen på Schulbegriff får også ringvirkninger for forsøket på å systematisere dansk og norsk filosofi. For det å underlegge en filosofi som i utgangspunktet mangler et, eller er likegyldig til, et Schulbegriff om filosofi – å underlegge en slik filosofi et begrep om Schulbegriff – har sine utfordringer.
Ifølge Torjussen finner vi ikke tendensene til en konsolidering av Weltbegriff og Schulbegriff – mellom filosofi som praktisk visdom og filosofi som erkjennelseslære – før Monrads hegelianisme (Monrad ble professor i 1851), samt ved Næss’ forgjenger, den eksperimentellpsykologisk orienterte Professor Anathon Aall (1867-1943). Og sistnevnte, Aall, i sitt oversiktsverk Filosofien i Norden (1919), betegnet perioden mellom opprettelsen av Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania i 1811, og til og med 1859, for «Det døde tidsrom». Man kan trekke den slutning at det nok kan ha vært en viss flause hos Aall over denne mangelen på nettopp Schulbegriff i Norge.
Et trekk som Torjussen og flere på konferansen betonet ved filosofien ved Det Kongelige Fredriks Universitet i løpet av 1800-tallet, var at den ofte kom for sent til trender i Europa; når hegelianismen var på hell mot slutten av 1870-tallet, så kom Hegels tankegods til Norge med Monrad; når kontinentet hadde hatt sin psykologisme- og positivismestrid, så kom psykologismen og positivismen til Norge med Aall – dog dengang uten særlig motreaksjoner eller motstrømninger som kunne veie opp for de sentkommende trendene.
Ifølge Torjussen var norsk filosofi på slutten av 1800-tallet fullstendig kolonisert av den eksperimentelle psykologien. Aall, som var professor i filosofi mellom 1908 og 1937, var selv avgjørende blant annet i dannelsen av Psykologisk institutt ved Det Kongelige Fredriks i 1909, og medvirket i å omgjøre ett av de to professoratene i filosofi ved universitetet til et professorat i psykologi.
Aall selv virket å inndele tiden som fulgte «det døde tidsrom» inn i to perioder: Den spekulative (Monrad og hans Hegel), og den realistiske (hvor Aall selv var). Torjussen trakk på sin side frem Bostads inndeling: En eklektisk periode (1813-1840), en hegelsk periode (1840-1900), og en erfaringsfilosofisk periode (1900-1931).
Noen av de mulige årsakene som ble fremhevet ved denne tidligere «dødtiden» eller «eklektiske perioden» her til lands, var at det var behov for utdannelse av egne embetsmenn. En annen faktor var, ifølge Torjussen, at det ikke fantes filosofi utenfor veggene til Det Kongelige Fredriks Universitet her til lands (en påstand som ble tatt opp til diskusjon og bestridt, og som vi skal vende tilbake til senere). I hovedsak hadde diktning og politikk en mye større rolle i det nye landet Norge på 1800-tallet enn filosofien, og det i såpass grad, at Norge av historikeren Ernst Sars (1835-1917) ble kalt et «poetokrati», da diktere og forfattere hadde såpass stor innflytelse på politikken. Med andre ord har stemningen i Norge vært preget av en viss «anti-intellektualisme» eller «anti-filosofi», om vi skal følge Torjussen.
Med denne stemningen som bakteppe, så er det kanskje ikke rart at selv Aall fremhevet folk som Henrik Wergeland (1808-1845), Henrik Ibsen (1828-1906) og Arne Garborg (1851-1924) – som tradisjonelt sett, og den dag i dag, har blitt ansett som litterater heller en filosofer – som i varierende grad filosofiske bidragsytere, men som med varierende hell lever opp til et Schulbegriff om filosofi.
Professorene ved Det Kongelige Fredriks Universitet – filosofien innenfor det norske universitetets vegger
Torjussen betonet, i sin gjennomgang av Norges første filosofiprofessor Niels Treschows filosofi, at når verkene er skrevet delvis på latin, delvis på dansk, men atpåtil trykket i fraktur-skrift, så sier det seg selv at dagens lesere har en krevende oppgave å i det hele tatt nå frem til de filosofiske poengene.
Men hvis en tar seg bryet, så vil en kunne oppdage et vell av ting som er filosofisk interessant: Treschows filosofi streifer innom alt fra realisme, klassisme, filantropisme, nyhumanisme, og pietisme, og en kan se sterke påvirkninger fra blant annet filosofien til Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716) og Christian Wolff (1679-1754). I tillegg vil en hos Treschow kunne finne den første kritiske fremstillingen av Immanuel Kants (1724-1804) filosofi her til lands, samt en politisk filosofi med flere likheter med Wilhelm von Humboldt (1767-1835).
Det har altså vært en avgjørende forbindelse til, og beskjeftigelse med, strømninger fra kontinentet for norske filosofer, og da spesielt fra Tyskland. Spesielt kan en trekke frem G.F.W. Hegels (1770-1831) innflytelse, med Monrad som hovedrepresentant for en slik strømning – eller, som Stølen var inne på i forbindelse med sitt foredrag om Monrad: Er det slik at det faktisk var noe som kunne kalles en «norsk hegelianisme», eller var det kun et annet navn for Monrads filosofi? Hvis det forelå en slik hegelianisme i Norge, så kan det, ifølge Stølen, trekkes i tvil om denne hegelianismen strakk seg lengre enn Monrad og hans krets.
Monrad skal ha fremhevet, ifølge Stølen, at «filosofien er en kamp med seg selv» – og selv om skillet mellom såkalt «høyre- og venstrehegelianismen» skal ha blitt tatt av Monrad som et tegn på den hegelske filosofiens lebendigkeit eller livaktighet, så anså Monrad, ifølge Stølen, et slikt skille som en forvrengning av den hegelske filosofi, i den forstand at Hegel ikke vektla ensidighet.
Monrads påvirkning har riktignok ikke vært sterkest knyttet til hans hegelianske syn, men snarere, ifølge Stølen, gjennom hans kritikk av franske August Comte (1798-1857) og britiske John Stuart Mills (1806-1873) positivisme – en kritikk som ble oversatt og lest selv utenfor landets grenser. Kritikken gikk ut på at positivismen var ødeleggende for samfunnsstrukturene, og at kapitalen ble gjort, eller gjorde seg, til en absolutt størrelse. (Monrads positivismekritikk, ble det også påpekt, har også hatt en del innflytelse på Skjervheims positivismekritikk på 1900-tallet.)
Henrik Lagerlunds foredrag, på sin side, om den svenske professor Pontus Wikner – som var professor ved Kongelige Fredriks i fire år, mellom 1884 og 1888 – avslører også noe om den norske situasjonen innenfor universitetets vegger, og om forholdet til nabolandet Sverige. For mens Monrad skal ha forkynnet sin Hegel her til lands, og hegelianismen var på hell i resten av Europa, så hadde Hegel aldri helt fått fotfeste i Sverige på 1800-tallet. Isteden har vi den innledningsvis nevnte Christoffer Boström, hvis idealistiske og panteistiske filosofi holdt grep om de svenske tankesettene og professoratene i filosofi utover 1800-tallet.
Wikner, som til å begynne med var elev av Boström, kom til å kritisere Boströms panteistiske og idealistiske innslag, og det gjennom å ta opp en posisjon mellom materialisme og idealisme. Men Wikners kritikk gjorde at han kom i unåde med Boström og hans mer lojale elever, og Wikner skal i løpet av hans levetid ha blitt forhindret av boströmianerne i å oppta en stilling ved et svensk universitet – og dette til tross for en økende og utbredt faglig oppslutning rundt Wikner i Sverige.
Isteden ble Wikner hentet til Norge og Christiania, og ble i sin samtid, av filolog og essayist Hans Kinck (1865-1926), beskrevet som en kontrast til Monrad og det monradske. Men det ble også tydelig i diskusjonsrunden, at selv om Wikner hadde en avgjørende innflytelse i datidens Sverige, så var han for de fleste ukjent her til lands. Det ble også påpekt, at tilstanden i Christiania må ha vært ganske «tråkig», hvis en måtte gå så langt som å hente inn en svenske i mangel på lokalt kvalifiserte.
Filosofi utenfor universitetets vegger?
Et trekk som en kunne bemerket – gjennomgående ved et flertall av foredragene – var at det virket å råde en utbredt forestilling om at filosofi var noe mer eller mindre ensbetydende med akademisk filosofi, eller at de vi kaller filosofer, på en eller annen måte, må ha en tilknytning til en akademisk institusjon.
Blant annet den tidligere nevnte påstanden til Torjussen om at det ikke var noe filosofi i Norge før universitetet kom på plass i Christiania, kan sees i et slikt lys. Men Torjussens påstand må riktig nok også sees i sammenheng med, at det var mye vanligere på kontinentet med «frilansfilosofer»; akademisk skolerte som engasjerte seg i filosofiske fagdebatter, men som ikke nødvendigvis hadde en vedvarende direkte tilknytning til en akademisk institusjon. Eksempelvis har vi Arthur Schopenhauer (1788-1860) og Friedrich Nietzsche (1844-1900) i Tyskland, som skrev mesteparten av sine verk utenfor en slik akademisk kontekst.
Men noe tilsvarende virket det altså ikke å være i Norge… eller? For å vende tilbake til Sars påstand om Norge som et «poetokrati», så ble det påpekt i diskusjonsrundene, at Norge, til tross for en relativt ung akademisk tradisjon, har hatt en nokså lang tradisjon for essayisme – vi kan peke på alt fra Ludvig Holberg (1684-1754), Camilla Collett (1813-1895), Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870), og Garborg med flere, som eksempler fra før 1900 – som streifer innom tema som vi ville kunne gjenkjent som filosofiske i dag. Vil det i så fall være legitimt å kunne snakke om en filosofisk essayisme her til lands, som kanskje i større grad fletter seg sammen med samfunnsproblematikken, og som går parallelt med universitetets latinske disputter i Christiania og København?
Og hva med våre kunstneriske bidrag, slik som Edvard Munchs (1863-1944) malerier og Ibsens teaterstykker? Vil ikke disses verker kunne sies å være av filosofisk gehalt?
Hilde Vinje streifet innom dette grenseaktige mellom kunst og filosofi, spesielt med henblikk på Zapffes pessimistiske filosofi – hvilket nokså nylig, i forlengelse av den sør-afrikanske filosofen David Benatars anti-natalisme, har fått internasjonal oppmerksomhet.
For Zapffe kan ikke sies å falle helt innenfor den institusjonelle rammen for det vi ville tenkt på som en akademisk filosof, og heller ikke i tråd med Kants Schulbegriff – han skrev alt fra avhandlinger, dikt, fortellinger, teaterstykker, og mye annet, samtidig som hans tilknytning til universitetsinstitusjonen ikke strakk seg lenger enn timelærerstillinger ved UiO.
I den sammenheng dukker følgende spørsmål opp hos undertegnede: er det holdbart å kun se på verkene av avhandlingsmessig art – slik som for eksempel Om det tragiske (1941) hos Zapffe – som filosofisk interessante, eller kan og skal dikteriske verk også kunne ansees som legitime filosofiske bidrag? Og hva slags følger vil en slik legitimering av ikke-avhandlingsmessige verker ha for hva vi anser som filosofisk relevant mer generelt, om vi går med på en slik utvidelse av filosofibegrepet? (Og er det slik, at det ikke er før du har en eller annen tilknytning, uansett hvor tynn denne er, til et universitet, at en kan kvalifiseres som filosof?) Det som virker å stå på spill, i slike spørsmålstillinger, kan sies å være grensene for det vi kaller det filosofiske – og det uavhengig av om vi kaller den ene eller den andre filosofien «typisk norsk» eller ikke.
Uansett: Vinje demonstrerte, i hennes foredrag, nettopp relevansen av Zapffes diktning for å forstå Zapffes filosofi, og det gjennom en analyse av et upublisert teaterstykke, funnet blant Zapffes etterlatte skrifter, skrevet kort tid før essayet ‘Den sidste Messias’(1933).
Mennesket – om vi skal rekapitulere trekk ved Zapffes filosofi – bør dø ut, da vi har for store fornuftsmessige evner; naturen er ikke i stand til å besvare våre evinnelige spørsmål. Mennesket blir, som påpekt i Vinjes foredrag, hengende i refleksjonen som en fisk i garnet. Den eneste løsningen virker det som for Zapffe, er slik sett å unngå selve livet. I det tidligere nevnte upubliserte teaterstykket – som i både ‘Den sidste Messias’ og senere Om det tragiske – så ser vi, ifølge Vinje, igjen denne fordringen som tilskrives Zapffe, og som har funnet gjenklang hos anti-natalistene: «Vær ufruktbare!».
Men at denne fordringen nødvendigvis må medføre en «livsoppgivende» tankegang, slik som hos Benatar og anti-natalistene, utfordret Vinje i analysen av stykket. For Vinje påpekte, at Zapffes tenkning ikke nødvendigvis medfører at livet er frarøvet mening, men snarere at mening er tragisk. At mening er tragisk, på sin side, verken nødvendiggjør eller oppfordrer til et forplantningsopphør. Man kan, ifølge Vinje, se tegn til håp hos karakterene i teaterstykket – at livet likevel kan være vært å leve – hvilket kan kaste påstandene om Zapffes senere oppfordring til livsoppgivelse i et nytt og annet lys.
Ja, norsk filosofi?
Ble vi noe klokere av denne konferansen? Kanskje. For det fremsto slik, at spørsmålet om hva som kan sies å kjennetegne norsk filosofi ikke avga kun ett enkelt svar, og at grunnlaget for å besvare spørsmålet – en god nok kjennskap til den norske filosofihistorien, og hva som teller som delaktig i denne – fortsatt kan sies å være underutforsket.
Selv om tvilen rundt hvorvidt norsk filosofi kan sies å ha en egenart var sterk blant mange av de som var tilstede – ja, til og med etter at alle foredragene og diskusjonene var avholdt – så utfordret Bøhn likevel de tilstedeværende til å forsøke å gi en slags karakterisering, og å komme med eksempler på «typisk norsk» filosofi, gitt kunnskapsnivået om den norske filosofihistorien per dags dato. Bostad (og flere sa seg enige i henne) trakk frem Næss’ ‘dypøkologi’ – hvor ikke kun menneske, men alt liv kan sies å ha verdi – som et eksempel på egenartig norsk filosofi.
Zapffes pessimisme ble óg trukket frem – og ja, hva med dette «pragmatiske» trekket, dette samfunnsengasjerte, den delvis eklektiske Weltbegriff-aktige filosofien, i og utenfor Universitetets vegger? Hva er «typisk norsk» å finne der? Eller er dette kun en annen betegnelse for en norsk anti-intellektualisme eller anti-filosofi? Og hva med «typisk norsk» filosofi i dag? Finnes noe slikt?
Man kan si at spørsmålene nok var flere enn svarene på konferansen den 24. November 2023 ved UiA. Det blir altså interessant å se hva slags svar – og eventuelt nye spørsmål – som forskningsgruppen i ‘Norsk filosofi’ vil kunne frembringe i tiden fremover, da det kanskje er mye å forlange at alt skal være besvart på første (og forhåpentligvis ikke siste) møte.
