METAFYSIKKENS UUNNVÆRLIGHET

Sitatet ovenfor av David Hume uttrykker et utbredt syn blant folk i den moderne verden. I spørsmålet om hvorvidt guddommelighet eller metafysikk kan gi oss tilstrekkelig kunnskap, hevder Hume at det ikke inneholder annet enn sofisteri og illusjon på grunn av mangelen på abstrakte resonnementer som inneholder kvantitative størrelser eller antall, eller vitenskapelig tenkning som angår faktiske forhold og væren.

Men er det slik at metafysikk og guddommelighet bare inneholder illusjoner? 

Scientismens problem 

Først, la oss analysere sitatets premisser nøye. Som nevnt ovenfor, kritiser Hume metafysikk og ethvert verdenssyn som baserer seg på en guddommelighet på grunn av mangelen på evnen til abstrakt resonnement om kvantitet, antall, eksistens, og eksperimentelle målinger. Altså fraværet av moderne vitenskap.

I bunn og grunn tar sitatet utgangspunkt i scientisme.

Scientisme forutsetter og antar at det som ikke kan måles av moderne vitenskap, kan ikke erkjennes eller uttrykke sannhet. Bare det som er vitenskapelig bevist – gjennom observasjon, testing, og eksperimenter – kan være sant.

Det største problemet med et slikt syn, er at det i seg selv er selvmotsigende. 

Til å begynne med er det ikke i seg selv vitenskapelig å hevde at bare vitenskapelige målinger og observasjoner kan være kilden til kunnskap. Man kan ikke konkludere med at vi ikke kan vite annet enn det vi kan se fra instrumentene vi bruker, basert på observasjon og målinger av verden alene. Dataene i seg selv forteller oss bare hvordan verden presenterer seg selv til det spesifikke instrumentet man bruker i observasjonen, og ikke den absolutte sannhet om virkeligheten i seg selv. Det er som å bruke et mikroskop og si at bare det jeg ser i mikroskopet her, er alt som er.

Som vi vet, tar moderne vitenskap kun for seg den naturlige verden, og ikke metafysiske og filosofiske spørsmål, som: Hvorfor framstår verden på denne måten istedenfor på en annen måte? Hva er den grunnleggende årsaken for observasjonene vi ser her, eller for alt? Er det en Gud som har forårsaket det?

Mange, på grunn av scientisme, hiver hendene i været og sier: «Vel, det kan vi ikke vite, fordi vitenskapen har ikke gitt oss svaret enda». Dette gir imidlertid ikke mening, ettersom vitenskapen er, per definisjon, begrenset til den observerbare verden, og ikke hva som er utover det. Spørsmål angående det som er utenfor verden slik vi observerer den, må involvere metafysikk og filosofi. 

For det andre er scientismen selvmotsigende fordi den allerede antar filosofiske prinsipper som den selv utelukker (pga. dens avvisning av metafysikk): at verden og virkeligheten rundt oss er observerbar, og selvsagt, virkelig overhodet. Alle vitenskapelige eksperimenter følger denne antagelsen – ellers ville all vitenskapelig eksperimenting vært meningsløs. Hvis vi aldri kunne visst hvorvidt det vi observerte var virkelig eller ikke, hvorfor ta seg bryet med å bedrive vitenskap?

Vitenskapelige data som vi samler må også fortolkes for å forstå dem og ta dem i bruk – de er ikke selvforklarende.

Vi ser altså at ethvert vitenskapelig eksperiment baserer seg på filosofiske antakelser, noe moderne tenkere kanskje ikke ville kalt «vitenskapelig» – ettersom vitenskap i deres øyne er avgrenset til det som kan observeres og måles. Derfor støtter vi oss ikke bare på observasjoner og målinger alene, men også på filosofiske og metafysiske antakelser og tolkninger. 

Humes første innvending 

Nå som vi har illustrert hvordan scientisme feiler, la oss analysere nærmere kritikken Hume kommer med.

La oss se på den første innvendingen til Hume. Hume spør og svarer selv: «Inneholder det noen abstrakte resonnementer om kvantitet eller antall? Nei.» 

Som nevnt tidligere, så er det et skille mellom hva vitenskapen grunnleggende sett er rettet mot, og hva metafysikk omhandler. De to forsøker å svare på ulike spørsmål. Derfor vil ikke metafysikk bruke begreper som kvantitet eller nummer på den måten moderne vitenskap gjør, fordi metafysikk ikke er rettet mot å observere ting.

Metafysikk vil alltid søke mot det som er hinsides verden vi observerer og imot en dypere mening og beskrivelse av virkeligheten. 

Et godt eksempel på et metafysisk spørsmål som benytter seg av kvantitative størrelser, er ideen om et uendelig antall av ting. Kjente tenkere av skolastisk metafysikk som Aristoteles og senere St. Thomas Aquinas, argumenterte for at det er en metafysisk umulighet å ha et uendelig antall av noe i en årsakserie. Det betyr at når man spår hva som til syvende og sist forårsaket noe som eksisterer her og nå, kan det ikke være et uendelig antall årsaker til å forklare det.

Det er absurd å tro at for å komme frem til det vi spør om, må vi telle uendelig antall ting før vi kommer til det. Det er som å si at du kan komme og besøke meg, men da må du spørre en tilfeldig fremmed først. Når du da spør den tilfeldige fremmede, vil den fremmende svare at du må spørre en annen fremmed istedenfor. Videre sier den andre fremmede at du må gjøre det samme slik du nettopp gjorde. La oss da anta at det var et uendelig antall av fremmede. Da kunne du aldri ha kommet over til meg, fordi du ville spurt fremmede i all evighet. Det samme vil gjelde for å ha et uendelig antall årsaker til å hvorfor noe eksisterer her og nå. 

Humes andre innvending 

Så, la oss se på den andre kritikken Hume kommer med. Hume spør og svarer, som nevnt «Inneholder det noen eksperimentelle resonnementer om faktiske forhold og eksistens? Nei.» 

Her er Hume mer nøyaktig når han sier at metafysikk ikke direkte tar for seg eksperimentelle resonnementer. Metafysikere bruker ikke et spesifikt laboratorium eller instrument når de undersøker ideer.

Det kan imidlertid også diskuteres hva som er ment med et «eksperimentelt resonnement». Man kan si at metafysikk, gjennom fornuft og logikk, kan «teste ut» og «eksperimentere»  med en idé for å se om den er fornuftig eller logisk forsvarlig. Selv i hverdagsspråket har vi uttrykket «tankeeksperiment».

Et eksempel kan være det jeg gjorde ovenfor, nemlig å diskutere om det er mulig å ha et uendelig antall av årsaker i en årsaks-serie. Her antok jeg at det fantes et uendelig antall av ting, og gjennom et eksempel, viste hvorfor det var en ulogisk idé. På en måte «eksperimenterte» jeg med premisset om uendelighet, for å se om det var fornuftig.

I lys av dette perspektivet kan man si at metafysikken eksperimenterer - men ikke i et laboratorium, for den er ikke rettet mot å observere verden, men det som er hinsides. Hvis vi derimot mener at «eksperimentell» betyr å observere noe i for eksempel et laboratorium, så har Hume rett – til tross for at han stiller spørsmålet om å resonnere om faktiske forhold og eksistens, noe jeg vil si er mer relevant for metafysikken enn for den moderne vitenskapen.

Moderne vitenskap, som nevnt, forutsetter at noe eksisterer og kan bli observert, og baserer «fakta» på dette. Metafysikken derimot, gir oss et logisk grunnlag for å akseptere observasjonene i det hele tatt, og hjelper oss med å etablere fakta. 

På denne måten vil jeg argumentere for at metafysikk faktisk er et bedre alternativ enn moderne vitenskap når det gjelder å undersøke væren i seg selv. 

Hva med guddommelighet? 

Det siste poenget som jeg vil se på, er guddommeligheten som Hume sidestiller med metafysikk. Han skriver: «Hvis vi tar for oss et hvilket som helst verk, om guddommelighet eller skolemetafysikk». Med et verk om guddommelighet, er det mulig at Hume referer til religiøse tekster, som taler om en guddommelig eksistens, som Gud. Han kritiserer kanskje religiøse tekster for å ikke inneholde noen spor av moderne vitenskap. 

Men som vi allerede har sett berører ethvert spørsmål om guddommelighet metafysikk og filosofi - ikke moderne vitenskap.

Den klassiske definisjonen av noe guddommelig, dreier seg om det som finnes bortenfor, eller utenfor den naturlige verden – enten det er en mystisk kraft eller en Gud. Siden de fleste religiøse tekster antar at guddommelighet eksisterer, blir spørsmålet om en guddom eksisterer opptil metafysikken og filosofien å diskutere. 

Som jeg har diskutert: metafysikk er noe selv tilhengere av scientisme belager seg på - selv om de ikke er villig til å innrømme det. Derfor er Humes konklusjon om at metafysikk eller det guddommelige sofisteri og illusjon, ikke i seg selv vitenskapelig, og forutsetter allerede at alt som ikke inneholder resonnementer om kvantitet eller antall, eller eksperimentelle resonnementer (i moderne vitenskap) er en illusjon.

I det øyeblikket man hevder slike ting, diskuterer man allerede metafysikk og filosofi, og ikke moderne vitenskap. 

Bare fordi spørsmålet om det guddommelige ikke er opp til moderne vitenskap å diskutere, betyr ikke det at ideen er en illusjon. Det tidligere eksempelet med den ulogiske ideen om at et uendelig antall årsaker kan tas videre for å argumentere for en første årsak, eller en nødvendig årsak som årsaks-serien slutter med, og som har forårsaket det vi observerer i denne verden. Det er en slik «første årsak» mange kjente tenkere forstår som «Gud», og denne forståelsen er basert på en metafysisk oppfatning om årsak og virkning i verden. Selv om dette argumentet ville blitt avvist, illustrerer den hvordan metafysikk bidrar til å oppnå kunnskap om dypere sannheter om virkeligheten. 

Uunngåelig metafysikk

For å oppsummere hva denne diskusjonen koker ned til, er spørsmålet om hvorvidt vi kan bruke metafysikk og teologi til å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap. Mange hevder i dag at moderne vitenskap er den eneste sikre kilden til kunnskap. Andre tar det lenger og sier at vi ikke kan vite eller validere noe som helst med sikkerhet. En fornekter sjelden sin egen eksistens på grunn av dette paradokset. For å fornekte verden slik vi observerer den, må en også resonnere metafysisk.

Som jeg har vist ovenfor er det metafysiske prinsipper som ligger til grunn selv i kritikken av metafysikk. Dette gjør det til et ubestridelig faktum at vi alle benytter oss av ideer som ligger utenfor den moderne vitenskapen – uavhengig av om en tror på scientismeideen, eller tror på Gud og metafysikk.

Metafysikk kan illustrere – gjennom logikk og fornuft – hvorfor noe kan eller ikke kan være sant. Hvis vi benekter metafysikk som et verktøy for sannhet, må vi til syvende og sist benekte logikk og fornuft i sin helhet. Dette fører i så fall til en absolutt skeptisisme, hvor vi ikke kan være sikker på at vi vet noe som helst.

Likevel ville det faktum at vi ikke vet noe være en objektiv sannhet. Derfor, hvis vi allerede har ideer som vi anser for å være objektivt sanne – men som ikke er basert på moderne vitenskap – viser ikke det at metafysikken kan gi oss svar uansett?

Essayet ble opprinnelig skrevet på engelsk, men er her oversatt til norsk. 

LES SALONGENS INTERVJ MED DØLEN