KANT, YTRINGSFRIHET OG SENSUR
Kants kontrovers med myndighetene gir oss et interessant tidsbilde av religionens betydning, men drar oss også inn i viktige spørsmål om forholdet mellom sensur, ytringsfrihet og opplysning.
I 1788, under kong Fredrik Wilhelm 2., utgikk et bud fra kirkedepartementet i Preussen om styring av landets religion. Seks år senere, i oktober 1794, mottok professor Immanuel Kant i Königsberg, helt øst i kongedømmet, et brev fra kirkemyndighetene i Berlin. Brevet var ikke av det vennlige slaget. Kant selv betegner brevet korrekt som et Reskript, det vil si en skriftlig kongelig befaling. Bakgrunnen var Kants publiserte skrift Die Religion innerhalb der Grenzen der blossen Vernunft, som hadde provosert den kirkelig-politiske øvrighet.
Fire år etter reskriptets ferd fra Berlin til Königsberg kunne offentligheten selv få innblikk i denne konflikten, takket være at Kant i forordet til skriftet Der Streit der Fakultäten gjengav det og – like viktig – sitt grundige svar. Betingelsene for frie ytringer var da nemlig blitt klart bedre etter tronskiftet i 1797 med Fredrik Wilhelm 3. som etterfølger på tronen. Kant gir uttrykk for stor glede over den nye tingenes tilstand. Trond Berg Eriksen har oppsummerende skrevet at den aldrende filosofen i Königsberg i og med skriftet fra 1798, med forsvaret for tanke- og ytringsfrihet, vant «sin siste store offentlige kontrovers»1
Religionsediktet
Hva lå bak den skarpe reaksjonen fra det kongelige kirkedepartement, undertegnet av minister Johann Johann Christoph von Wöllner på vegne av kong Frederik Wilhelm 2. av Preussen? I brevet blir Kant anklaget for å ha misbrukt sin filosofi «til fordreielse og nedverdigelse av flere grunnleggende sannheter i Den hellige skrift og kristendommen»2. Kant har handlet på tvers av sine plikt overfor ungdommen og samfunnets krav forøvrig. Dersom Kant ikke tar dette på alvor, kan det føre til ubehagelige konsekvenser, heter det avslutningsvis.
9. juli 1788 hadde Wöllner forfattet og med kongens velsignelse og utgitt et religionsedikt. Et edikt vil si en offentlig kunngjøring eller forordning. Selve betegnelsen stammer fra romerne. 19. desember kom ytterlige et edikt, det såkalte sensurediktet, en ytterligere skjerpelse.
De fjorten paragrafene i religionsediktet skal først og fremst sikre at «den protestantiske kirkes kristne religion skal bli bevart i sin gamle opprinnelige renhet og ekthet», slås det fast i innledningen. Vantro og overtro, forfalskning av troens grunnsannheter skal bekjempes og den moralske tøylesløshet skal temmes. Samtidig understrekes respekt for borgernes samvittighetsfrihet.
Ediktet vil primært hegne om de tre hovedretninger: reformert kirke (basert på Jean Calvins reformasjon på 1500-tallet), lutherdom og katolisisme. Av disse var lutherdommen den desidert viktigste for øvrigheten. Ediktet nevner også noen andre, mindre kristne retninger som skal beskyttes, også jødisk religion. I flere av paragrafene innskjerpes absolutt lydighet mot den kristne religions karakter av åpenbaring, at dens sannhet ikke kan fremkomme gjennom menneskets tanke. Og dette blir altså et hovedpunkt i nevnte reskript til Kant.
Ediktet er for øvrig rettet ikke bare mot det kirkelige liv, men like mye til universiteter og skoler, kort sagt alle steder hvor det blir undervist i kirkelig lære. Kant kom i søkelyset med — for Wöllner temmelig provoserende! – sitt prosjekt om drøftelse av religion innenfor religionens grenser. Hørt slikt! Slik drøftelse truer samfunnsmoralen, er et misbruk av tankens frihet, har formodentlig kirkeministeren tenkt.
Den aksepterte og rette kristelige lære skal altså beskyttes og håndheves politisk. Ediktet oser av overbevisning om eget oppdrag når kampen mot uvesen i tanke og undervisning skal bekjempes:
«Vi anser det for å være en av de fremste pliktene for en kristelig regent å opprettholde den kristelige religion; dens fortrinn og fortreffelighet er for lengst blitt påvist hinsides enhver tvil. Vi skal beskytte denne religion i hele dens verdighet og opprinnelige renhet, slik den læres i Bibelen.»
Hans Majestet, alias minister Wöllner, henviser videre til de vedtatte trosbekjennelser i kristne kirker: De skal beskyttes mot forfalskning, for at ikke vanlige folk ikke skal bli narret i liv og død av «motelæreres narrespill».
Den som i prekener eller undervisning lærer noe annet enn det som er foreskrevet, kan se langt etter videre yrkeskarriere: Ediktet presiserer at en slik person allerede ifølge borgerlige lover er straffskyldig [straffällig] og ikke lenger kan inneha sin stilling. Straffen innebærer å miste stillingen; ediktet understreker at myndighetene fortsatt vil respektere den enkeltes samvittighetsfrihet. Men ingen tillates altså å bruke denne friheten til å dosere noe annet enn rett lære. Kandidater til stillinger innen kirke, universitetet og skole må bli gjenstand for prøver og tester, slik at overbevisning om rett lære blir sikret.
Kants svar
Svaret fra Kant er en delikatesse i flere henseender: språk, innhold og balanseringen mellom respekt for øvrigheten og fastholdelse av eget prosjekt. Noen venner av Kant kritiserte ham for å være for høflig. Det kan riktignok se ut som om Kant er enig i kritikken fra Berlin angående sitt religionsskrift og at han godtar kravet om ikke å holde på med den slags lenger. Men en nærmere finlesning av Kants svar i innledningen viser bare, etter min oppfatning, at han rent allment bedyrer sin lydighet mot øvrigheten. Resten av brevet er egentlig en avvisning av kritikkpunktene, men formulert såpass elegant at anklagene nærmest fordufter. Det hele kan minne om Sokrates’ forsvarstale i rettssaken mot ham i Athen: Byens myndigheter blir etter hvert satt på tiltalebenken. En sterkere måte å hevde tanke- og ytringsfrihet på kan vanskelig tenkes.
Til anklagen om ikke å ha overholdt pliktene overfor ungdommen, altså i forelesninger, anfører Kant først at han aldri har blandet inn bedømmelse av Bibelen eller kristendommen; statsreligionen har ikke blitt påført noen skade, ergo ingen nedvurdering. Kant foretar her et interessant skille angående friheten i tanke og ytring: Lærere i skolen og prester er bundet av et bestemt læreinnhold, fastsatt av myndighetene. De har ikke selv kunnet tenke ut sin egen religionstro. For lærere på henholdsvis teologisk og filosofisk fakultet forholder det seg helt annerledes. De to fakultetene kan fritt legge frem sine resultater, all kunnskap som er – NB! – gagnlig for statsreligionen.
Denne kunnskapen er ikke tilpasset det store publikum, fremholder Kant, religionsboken hans er uforståelig og lukket for det store flertall. Kants anførsler på dette punktet kan lyde litt underlig med tanke på våre dagers forestillinger om en offentlighet som ideelt sett skal strebe etter ny innsikt og være tilgjengelig for flest mulig. Mener Kant virkelig det er en formildende omstendighet at hans bok når ikke frem til det brede lag av folket, som uansett ikke har kompetanse til å begripe dets innhold – dermed skjer det vel ikke noen skade? Det ser slik ut, ja. I datidens diskusjon om ytringsfrihet og sensur var det flere andre som benyttet den anførselen.
Kant kommer så til anklagen om nedvurdering av kristendommen. Svaret er kontant nok: Han har ikke kommer med noen vurdering av kristendommen i det hele tatt! Boken dreier seg bare om vurderingen av den naturlige religion, altså religion innenfor fornuftens grenser. Misforståelsen hos myndighetene kan skyldes, skriver Kant, at en del sitatet fra bibelsteder er benyttet «til bekreftelse av visse rene fornuftslærestykker i religionen». Han er ikke i nærheten av å mene at den kristne læren om åpenbaring er overflødig; dét ville i sannhet være en nedvurdering av kristendommen.
Åpenbaringen er «egnet til å utfylle den rene fornuftstroens teoretiske mangel»; det kan gjelde spørsmål som for eksempel det ondes opprinnelse og overgangen fra det onde til det gode. Åpenbaringen kan bidra til å tilfredsstille et fornuftsbehov i slike spørsmål. Det beste argument for kristendommen er dens «samstemmighet med den reneste moralske fornuftstro". Det har flere ganger vært kristendommens redning opp igjennom historien, fremholder Kant. Med samstemmighet mener han først og fremst vektlegging av et mest mulig moralsk riktig liv.
Mot slutten av sitt svar forsikrer Kant om at han med god samvittighet kan stå inne for sine forelesninger, også ved å unngå uttrykksmåter som kunne vekke anstøt. Han minner da om at han som 70-åring lett får besøk av tanken om at han kanskje snart skal avlegg regnskap «overfor en verdensdommer som kjenner hjertene». Aller siste punkt er formaningen fra Berlin om at han skal for fremtiden holde seg unna «den slags (påståtte) fordreielse og nedvurdering av kristendommen». Her erklærer han at han «så vel i forelesninger som i skrifter i fremtiden fullstendig skal avholde meg alle offentlige presentasjoner som gjelder religion, det være seg den naturlige eller den åpenbarte». Dette høres temmelig servilt. Men foran denne erklæringen er presisert «som Deres kgl. Majestets mest lydige understått». I en note til denne formuleringen, skriver Kant:
«Også dette uttrykket valgte jeg med omhu, for at jeg ikke for alltid skulle gi avkall på frihet til mine vurderinger i denne religionsprosessen, men bare så lenge Hans kongelige Majestet var i live».
Denne presiseringen av Kant vil noen sikkert hevde er litt sleip, at Kant satser på at mottakeren av hans brev ikke tolker det slik han har ment den. Men den kan også betraktes som en måte å imøtekomme et genuint behov hos ham på. Hvorom allting er: Kants lydighet angående ytringer om religion, er begrenset til Fredrik Vilhelm 2.s. regjeringstid. Og det er vel grunn til å anta: Kant hadde sagt nok om temaet.
Eksamensskjema for teologer
Etter dette tidsbegrensede løftet til slutt i brevet føyer Kant til noen kommentarer beregnet på den nye situasjonen i 1798, etter kongens død. I disse kommentarene svinger Kant seg opp til en retorikk, ironi og polemikk på høyt nivå, delikat formulert. Han beretter først om en innretning som myndighetene hadde innført i 1790: et spesielt spørreskjema [Schema Examinis Candidatorum], som teologiske kandidater måtte bestå for å få godkjent eksamen og bli tilsatt som prester. En egen kommisjon skulle kontrollere det hele. Det hører med til historien av kandidatene etter selve eksamen, med riktige svar på de bestemte spørsmålene innen kristen dogmatikk, måtte bekrefte muntlig lydigheten mot den rette lære og etterlevelse av de kirkepolitiske forordninger.
Kant kan berette følgende; man aner et lite smil fra 70-åringen:
«Denne kommisjonen skremte teologikandidater i hopetall vekk fra geistlige embeter, og de overbefolket det juridiske fakultet, en slags utvandring som kan ha hatt en viss nyttig sideeffekt.»
Dette skjemaet dreier seg om rett, luthersk lære. Kant gir eksempel på læresetninger om måtte besvares korrekt; det dreier seg om synd, anger og nåde. Kandidatene var fullt klar over de bestemt svarene som ble godkjent.
Bare for å gi en liten smakebit på denne kommisjonens ånd: Etter kravet om en nødvendig sønderknuselse forut for benådningen kommer enda et krav, nemlig det om en dyp og angrende gremmelse (maeror animi); om denne gremmelsen blir det nå spurt om mennesket på egen hånd kan fremkalle den: quod negandum ac pernegandum [hvilket må benektes, og benektes på det kraftigste], var svaret. Den dypt angrende synder må be spesielt til himmelen om å motta denne angeren.»
Kant føyer her til en kort, bitende kommentar: Det er påfallende at den som må be ekstra om anger (over sin synd), ikke egentlig angrer sin synd. Sammenfattende sier han dette om skjemaets regime: Endelig er det nå slutt på dette uvesenet. Det hindrer ham ikke å understreke at religion er et «ytterst viktig statsbehov». Men en ny regjering støtter heldigvis ikke lenger bare teologi spesielt, men også øvrige vitenskaper. Det kan sikre fremskritt i hele samfunnslivet mot nye angrep fra obskuranter, fremhever han optimistisk.
Opplysning og tankens frihet
Kants artikkel Was ist Aufklärung?, publisert 1784 i Berlinische Monatsschrift, er — foruten å besvare spørsmålet om hva opplysning er —et energisk innlegg for tankens frihet og retten til offentliggjøring i tale og skrift, ti år før kontroversen med Berlin.
Opplysning er menneskets frigjøring fra selvforskyldt umyndighet, slår Kant først programmatisk fast. Denne frigjøringen er en krevende oppgave, Det behageligste er å stole på diverse autoriteter, for eksempel prester eller leger. Her må myndighetene tre støttende til ved å gi publikum tillit og frihet. Men hvor langt skal friheten strekke seg? Kant innfører et skille mellom privat og offentlig bruk av fornuften, hvor hans definisjoner av privat og offentlig er annerledes enn de vi er vant med.
Kant spør: «Hvilken innskrenkning er til hinder for opplysningen? Og hvilken er det ikke, men tvert imot gunstig for den?» Den offentlige bruken av fornuften skjer i egenskap av faglig kompetanse, mens privatbruken skjer innenfor en bestemt borgerlig stilling eller embete. Den offentlige bruken skal være fri, mens den privat må underlegges visse begrensninger. Kant gir et eksempel: En offiser i det militæret må gjerne — i egenskap av fagperson – fremsette til åpen diskusjon vurderinger om eventuelle svakheter i krigstjenesten. Men den samme offiser, når han befinner seg i aktiv tjeneste, skal adlyde ordrer fra sin overordnede.
Dette skillet mellom privat og offentlig fornuftsbruk kan synes problematisk. Fører det til et dobbeltliv, et liv i en uholdbar spagat? Kant ser det ikke slik. Ved den private fornuftsbruk understeker han fellesskapets interesser som viktigst. Angående den offentlige bruk, som altså i utgangspunktet skal være helt fri, tar han ett viktig forbehold: De fremsatte vurderinger skal ikke være til skade for de sakene som vedkommende skal skjøtte i sin stilling eller sitt embete.
Kant kommer så til det temaet som han selv betegner som sin artikkels hovedpunkt, et punkt som mange moderne kommentatorer til denne artikkelen ikke har fått med seg skikkelig, nemlig: religion. Kant tenker nok her nærmest utelukkende på kristendommen; han bruker for øvrig ganske sterke ord: Den religiøse umyndighet er den skadeligste og mest vanærende av alle umyndigheter. Han antyder også at myndigheter nettopp i religiøse spørsmål, til forskjell fra områdene kunst og vitenskap, kan ha en viss interesse av å opptre formyndersk. Kant har et perspektiv ut over den private myndigheten, nemlig vedtatte dogmer og bekjennelsesskrifter i et kirkesamfunn. Han hevder at et kirkemøte ikke kan vedta noe som skal forplikte senere generasjoner. Her må myndighetene spille på lag med behovet for selvstendig drøftelse som en rettighet for nye generasjoner. Et kjerneord er fremadskridende prosess, en utvikling i som kan innebære nye erkjennelser, også hva angår religion.
Også innenfor lovgivning bør det herske frihet til å fremme, ved offentlig bruk av fornuften, kommentarer og eventuelle forslag til forbedringer. Kant roser daværende konge i Preussen, Fredrik 2., for å gi folket denne muligheten. Når det gjelder religion, var jo for øvrig samme konge kjent for sin toleranseutsagn: «Enhver blir salig i sin tro».
Kampen mot vranglære
La oss så vende tilbake til religionsediktet av 1788. Utgangspunktet er klart; det gjelder å bevare den kristelige religion (i luthersk utforming) i dens «opprinnelige renhet og ekthet». I den innledende paragrafen advares mot de teologer som fordreier kristentroens «grunnsannheter», Fra denne vranglæren oppstår ifølge kirkedepartementet – NB – moralsk utskeielse, med fare for samfunnsoppløsning. Her går grensen for den toleransen som ellers i ediktet blir fremhevet og bekreftet. I paragraf 7 går ediktet nærmere inn på hvem og hvilke teologiske tanker denne kampen nærmere bestemt gjelder. Men kongen og hans nærmeste rådgivere har åpenbart ment at også Kant kan kritiseres for flere lignende tanker, slik det kom til uttrykk i nevnte brev fra 1794.
Paragrafen uttrykker først sorg over at en del geistlige innenfor den statlige, protestantiske/lutherske kirken har tillatt seg noen tøylesløse friheter overfor den offisielle læren. Ja, de har endog dristet seg til å hente frem noen teologiske ideer som for lengst er blitt gjendrevet og erklært som vranglære. Kongen viser til negativ innflytelse fra socinianere, deister og naturalister. Hva var så ille med disse retningene, sett fra regentens ståsted? Vel, socinianerne hadde et avvikende syn på forholdet mellom Faderen, Sønnen og Heilligånden (treenenighetslæren), og de forkastet den tradisjonelle læren om evig straff etter døden. Deismen forutsetter Gud som verdens skaper, men denne skaperen har deretter trukket seg tilbake. Denne tankeretningen legger ikke vekt på åpenbaring eller på Jesus Kristus som frelser. Naturalismen innebærer en strengt dennesidig forklaring av verden, av noen utskjelt som materialisme i filosofisk forstand.
Alle disse feilaktige ideene blir markedsført, fortsetter paragrafen, «under det svært misbrukte navn opplysning» [Aufklärung]. Bibelens anseelse som Guds åpenbarte ord blir stadig mer nedverdiget (et kritikkpunkt altså brukt også mot Kant seks år sener); Bibelen som den guddommelige kilde for menneskeslektens redning blir forfalsket, fordreid eller rett og slett ignorert. Så peker ediktets forfattere på det helt sentrale: Kristi stedfortredende lidelse, forsoningen og frelse. Heller ikke dette kjernestykket blir unntatt forakternes forvirring eller i verste fall hån. – For en kristelig regent er det en sentral plikt å bevare den kristelige religion – dens fortrinn og fortreffelighet er for lengst klarlagt — intakt. Den prøyssiske befolkning skal beskyttes mot motelærernes forførelser. Den jevne mann og kvinne skal ikke berøves sjelefreden, eller trøsten når dødens time slår.
Sensuren og Kant
Hva så med sensurens stilling i Preussen på den tiden? Det var en selvsagt i datidens Europa at bøker, tidsskrifter og annet skriftlig materiale normal skulle passere nåløyet hos en sensurkommisjon. Kant selv var, i sin periode som rektor ved universitetet i Königsberg, godt fortrolig med sensursaker. Vi skal se litt nærmere på hvordan han opplevde sensuren ved gjennomføringen av sitt skrift om religion innenfor fornuftens grenser, altså fra skribentens ståsted. Men først litt om Preussens sensurpolitikk, slik den kom i oppdatert versjon i desember 1788, seks måneder etter religionsediktet.
Sensurediktet starter med å lovprise alle de positive sidene ved en «velordnet trykkefrihet», med utbredelse av vitenskapene og all samfunnsnyttig kunnskap. Men det finnes en grense for denne friheten: Det finnes nok av eksempler, fremhever ediktet, på utbredelse eller forsøk på utbredelse av samfunnsskadelige skrifter, med negative følger så som ondsinnet kritikk av øvrighetens institusjoner. Gode og nyttige statsborgere blir forstyrret i den daglige gjerning. Noen skribenter er ute etter raske penger med sin billige polemikk i en underholdende og salgbar form. Kort sagt: Det må markeres en grense ved alt som roller ved statens moralske og borgerlige orden.
Kants skrift om religion fant altså veien til trykkpressen. Hvordan unngikk den å bli stoppet av sensur? Vi minnes jo den harde kritikken fra Berlin året etter mot nettopp dette skriftet. Å unngå sensuren var imidlertid ikke spesielt vanskelig for Kant. Ifølge sensurbestemmelsene fra 1788 var nemlig skrifter forfattet og trykt på universitetene unntatt fra sensur. Det kan virke underlig, myndighetenes politikk tatt i betraktning. En mulig forklaring kan være at universitetsskrifter ble ansett for så smale at befolkningen for øvrig hverken hadde kompetanse eller interesse av slike.
Hvorom allting er: Kant hadde i forkant publisert stykkevis dette skriftet i Berlinische Monatsschrift. Redaktørene der støttet Kant helhjertet; særlig må nevnes Erich Biester. Men det hører med – NB — til historien at Kant uttrykkelig bad om, før publisering av første stykket, at det skulle fremlegges for sensurmyndigheten i Berlin. Han ville ikke bli mistenkt for å vri seg unna sensur. Det endt med «godkjent», med en karakteristisk begrunnelse som vi har vært innom: Kants skrifter ble uansett bare lest av de lærde. Det oppstod dog etter hvert uenighet blant myndighetspersoner som hadde med sensur å gjøre. Dermed kom ikke hele arbeidet inn i tidsskriftet. Biester arbeidet iherdig for omgjørelse av den beslutningen, men nådde ikke frem.
Det var etter denne beslutningen at Kant bestemte seg for samlet utgivelse av de fire hovedstykkene på universitetet. Ved påsketider 1793 så det fullstendige skriftet dagens lys. Året etter kom nytt opplag, med noen språklige rettelser og noen tillegg. Forlegger var Friedrich Nicolovius i Königsberg. Ja, la oss i den forbindelse huske på også de forlagene og trykkeriene som den gangen tok på seg oppdrag som kunne være på kanten eller over kanten søkelyset fra sensurmyndigheter. Et slikt søkelys er ikke akkurat blitt mindre aktuelt i vår egen tid. Formodentlig stod det bedre til med ytringsfriheten i Preussen anno 1790 enn i Russland under diktator Putin anno 2025.
Selv om Kants religionsskrift kom unna sensuren og kunne publiseres, hadde myndighetene en annen måte å begrense dets innflytelse på, nemlig angående dets bruk på universitetene. Det ble rett og slett nedlagt forbud. Det rammet blant andre Kants kollega Johann Ernst Schulz i Königsberg. Han hadde annonsert forelesninger over dette skriftet. Forbudet gjaldt ifølge myndighetene «en gang for alltid». Heldigvis kom i 1797 et mindre nidkjært regime på Preussens trone.
Noter
1 Der Streit der Fakultäten fikk på norsk en fri tittel: Filosofiens frihet. Pax forlag 2021, oversatt av Øystein Skar. Sitatet står på side 14. I denne oversettelsen er også tatt med Kants bidrag til samtidens diskusjon: Hva er opplysning? (1784) Den blir benyttet senere i min artikkel. – Doktoravhandlingen «Wöllner und das Religionsedikt. Kirchenpolitik und kirchliche Wirklichkeit im Preussen des späten 18. Jahrhunderts» anbefales for lesere som vil sette seg grundig i saken. Den er fra 2008, innlevert til universitetet i Münster. Forelå 2010 i bokform, utgitt av forlaget Mohr Siebeck, Tübingen.
2 Religionen innenfor fornuftens grenser, Humanist forlag 2004. Oversatt av Øystein Skar. Innledning av Trond Berg Eriksen.
