NÅR LYKKES MORALFILOSOFEN?

Denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

I 2018 gjorde Pia Olden noe skjellsettende: Hun la ut en melding på nettet om at hun hadde spist hesten sin. I meldinga lå det et bilde av hesten Drifting Speed, og av fileten hun som kokkelærling hadde tilberedt fra den. Da hesten måtte avlives, mente Olden nemlig at det ble feil å la kjøttet gå til spille: «Alternativet hadde vært å grave ned kjøttet. Det ville vært umoralsk. Vi i verdens rikeste land kan ikke grave ned flott kjøtt, i en verden hvor mange sulter.»¹

Det viste seg imidlertid raskt at mange ikke delte hennes moralske vurdering i denne saken. Snarere tvert imot: Olden ble møtt med en bølge av moralsk indignasjon over at hun kunne få seg til å spise sin egen hest. Bølgen var så overveldende og brutal at Olden følte at hun var «verdens mest forhatte 18-åring».² Fremdeles har hun vansker med å skaffe seg en ny hest, siden selgerne trekker seg når de får vite hvem hun er.

Hva er det som står på spill i denne saken? Ifølge Lorenzo Cañás Bottos, professor i sosialantropologi ved NTNU, er problemet at Olden brøt med to ulike måter vi kan forholde oss til dyr på, nemlig som kjæledyr og slaktedyr: «Dette bruddet på klassifikasjonssystemet utløser moralsk raseri, for å bringe verden ‘tilbake i orden’.»³

Sosialantropologen Cañás Bottos peker på noe viktig her, men det er ikke nok for moralfilosofen. Moralfilosofen ser det, slik jeg ser det, som sin oppgave å si noe annet, og – i en bestemt retning – noe mer. Hva er så moralfilosofen, eller med et synonymt begrep fagetikeren, sin oppgave? Og hva skal til for å lykkes med denne oppgaven? Det er det denne teksten handler om.

Fagetikerens etos

Denne teksten handler med andre ord om fagetikerens etos: Det en moralfilosof skal forsøke å få til, altså idealet moralfilosofen skal strebe mot å realisere. Hva må til for å realisere dette idealet, og hva må moralfilosofen vokte seg for? Denne teksten dreier seg dermed også om svære spørsmål om moralens natur, etikkens vesen, og moralfilosofiens mål. Å besvare disse krever veldig store ord, og for å ta det litt ned vil jeg ta utgangspunkt i moralfilosofen, ikke moralfilosofien. Jeg beholder altså personen i bildet, personen som forsøker å gjøre godt arbeid som moralfilosof.

Teksten er kort og åpen: Målet er å skissere noen sentrale trekk ved det som gjør en fagetiker god. Disse trekkene gir så målet for de ferdigheter en bør oppøves i, anvende, og vurderes etter som moralfilosof. Hvem er så moralfilosofen – eller fagetikeren? Det er en som har omfattende opplæring i, og erfaring med, å behandle moralske problemstillinger med en filosofisk tilnærming.

Mitt formål er både å si noe om hva moralfilosofen burde passe på, passe seg for, og sikte mot. Håpet er å gi en beskrivelse av moralfilosofens virke som noen andre på fagfeltet kan kjenne seg igjen i, og som gir allmenn mening. Samtidig tror jeg at mange av mine kolleger på etikkfeltet har en ganske annen forståelse av hva de driver med, hvordan dette burde gjøres, og hvor de vil hen. Men det jeg løfter frem er forhåpentligvis noe det er verdt å reflektere over, vri og vende litt på, og forfølge videre.

Moralfilosofens tilnærming

Mitt utgangspunkt er at fagetikeren er en utøver av et fag, i likhet med en ingeniør eller en sykepleier. Ingeniøren utøver typisk sitt fag ved å utarbeide en teknisk løsning. Sykepleieren utøver typisk sitt fag ved å pleie en pasient. Moralfilosofen utøver typisk sitt fag ved å analysere moralske problemstillinger. Denne fagutøvelsen har moralfilosofen, på tilsvarende måte som andre yrkesutøvere, fått en grundig teoretisk og praktisk opplæring i. Moralfilosofen står i sin fagtradisjon, med sine forbilder og orienteringspunkter. Og moralfilosofen står i et fagfellesskap, med sine normer og kriterier.

I svært varierende og begrenset grad kan mannen i gata også utarbeide en teknisk løsning, og pleie en pasient. I langt større grad kan mannen i gata stille og besvare moralske spørsmål. Dette gjør det litt mer gåtefullt hva som ligger i moralfilosofens fagutøvelse. Hva adskiller menigmanns behandling av moralske spørsmål fra fagetikerens? Vel, det ligger nettopp i dette: For fagetikeren er moralske spørsmål verken personlige problemstillinger, eller allment interessante konversasjonstema, men ens studieobjekt.

For Pia Olden, og hennes meningsmotstandere og meningsfeller, er det snakk om moralske handlingsvalg: Hva er det riktige å gjøre for meg – og deg? Er det umoralsk å spise kjøtt fra ens egen hest – eller tvert imot umoralsk å la være? Svarene har praktiske konsekvenser for Olden: Hvis det er umoralsk å la være å spise kjøttet, vel så var det riktig å bestille retur på kjøttet fra slakteriet. Mens de i hestemiljøet som mener det motsatte, kan komme frem til at vel, da blir det feil å selge hesten sin til henne.

For avisleserne kan saken gi et interessant samtaletema rundt middagsbordet: Ja, hvordan er det nå med å spise kjøtt fra hesten sin? Er det som å spise de kotelettene vi har på tallerkenene foran oss? Og er det sammenlignbart med å skulle spise kjøtt fra hunden vår, den som ligger på kjøkkengulvet, når den en gang dør? Hvis en tar en slik tanke alvorlig, kan det selvfølgelig utvikle seg til å bli et praktisk spørsmål om noen år. Men som regel blir det ikke annet enn en mer eller mindre opplysende og oppglødd diskusjon av det.

For moralfilosofen er saken et interessant eksempel. Eksempel på hva? Jo, på moralske spørsmål i møtet mellom dyr og mennesker. I etisk faglitteratur finnes det en rekke ulike perspektiver på hvilke idealer og forpliktelser som bør gjelde mellom mennesker og dyr. Disse kommer moralfilosofen i hu når Oldens spørsmål dukker opp. For å illustrere dette, kan jeg trekke fram to typer perspektiver på hva som gir oss moralske forpliktelser overfor dyr.

En type perspektiv er at det er dyrenes egenskaper eller egenverdi som bestemmer hvilke forpliktelser vi har overfor dem. Et dyr med evner og livsform på et høyere nivå enn et annet dyr, vil her i motsetning til det første ha moralsk verdi – eventuelt ha en høyere moralsk verdi. Denne typen perspektiv gjør at noe det er greit å gjøre mot en mygg, for eksempel, ikke er like greit å gjøre mot en katt: Vi kan klaske en mygg med flat hånd uten betenkeligheter, men ikke knuse skallen til en katt med en spade.

En annen type perspektiv er at det er forholdet vårt til et dyr som bestemmer hvilke forpliktelser vi har overfor dem. Det er forholdet vårt til katten som avgjør hvordan vi bør behandle den, ikke kattens egenskaper og livsform i seg selv. Følgelig har vi andre forpliktelser overfor en huskatt enn en villkatt, simpelthen fordi den ene lever sammen med oss, og den andre ikke. En har et ansvar for at katten i huset ikke lider, men ikke et ansvar for at villkatten i skogen har det bra.

Dette var to kjappe moralfilosofiske perspektiveringer på hva som gir forpliktelser i vårt forhold til dyr. Det er selvfølgelig flere perspektiver på dette, og de nevnte perspektivene kan også kombineres eller settes til side. En kan for eksempel fremheve at det er naturens orden som er normgivende her, eller at god behandling av dyr dreier seg om personlig karakter, eller omvendt at det til syvende og sist kun dreier seg om forpliktelser overfor andre mennesker.

Moralfilosofen tar slike perspektiver i bruk for å få grep på hva som står på spill, og spør seg hvilke perspektiver det er fruktbart å anlegge. Videre er sentrale analytiske spørsmål hvilke verdier, idealer, og prinsipper som er virksomme, og så videre.

I spenningsfeltet

Men, var det ikke nettopp et svar på denne typen spørsmål som samfunnsviteren Cañás Bottos ga i Olden-saken? Jo. Men, jeg sa jo at moralfilosofen skal si noe annet. Vel, så det er noe mer som kjennetegner moralfilosofens tilnærming.

Det er at moralfilosofen ikke gir slipp på ordet bør. I likhet med samfunnsviteren forsøker moralfilosofen å klargjøre og perspektivere moralske spørsmål, slik at en får oversikt og hjelp til å orientere seg. I motsetning til samfunnsviteren er moralfilosofens fremste ambisjon å argumentere for hvordan ting moralsk sett bør være. Når Cañás Bottos sier at «bruddet på klassifikasjonssystemet utløser moralsk raseri, for å bringe verden ‘tilbake i orden’», er moralfilosofens oppøvde ryggmargsrefleks å spørre seg: «Men, er dette moralske raseriet berettiget?»

Det moralfilosofen er opplært til, er å gå løs på dette spørsmålet i form av en argumentativ fremstilling av grunner til å svare ja eller nei, og å gi en vurdering av hvilke av disse grunnene som veier tyngst. Moralfilosofens faglige identitet ligger i dette: Å stå i spennet mellom beskrivelser av det som er, og vurderinger av hvordan det bør være. Moralfilosofen forsøker å beskrive de hensyn, argumenter og verdivurderinger som ligger i en problemstilling, og å fange opp og formulere tattforgittheter og underforståttheter: Hva klargjør én måte å beskrive saken på, og hva skyggelegger den? Hvilke prinsipper gjelder – og hva fanger de ikke opp?

Moralfilosofen forsøker å gi en god beskrivelse, og så argumentere derfra, ved å gi en vurdering av hvilke beskrivelser, hensyn og idealer som står seg som mest dekkende, velbegrunnet – og berettiget. For eksempel: Innebærer Pia Olden sitt argument om at det vil være umoralsk å ikke spise hestekjøtt at hun må spise kjøtt fra sin egen hest? Nei, hvis poenget er at kjøttet ikke skal gå til spille «i en verden hvor mange sulter», vil det være like greit om hun ga det til noen andre, slik at hun selv ikke spiste kjøttet. Slik sett kan en innvending mot å spise kjøtt fra sin egen hest ikke gå på bærekraft og solidaritet, men heller gå på forholdet til dyret man spiser kjøtt fra: Det er moralsk problematisk å spise kjøtt fra et dyr man har hatt ansvaret for, og et tett forhold til. Denne tankegangen gjenspeiles i gamle dagers praksis med å bytte dyr med andre, slik at man ikke måtte spise kjøtt fra dyret en selv hadde stelt, som Karen Syse skriver:

«For å klargjøre grensene for hva som var greit og ikke greit å spise, ble det vanlig å bytte griseslaktet med naboens, slik at man skulle slippe å spise sitt eget kjæledyr. Dermed ble naboens kjælegris til ens egen matgris, og vice versa.»⁴

Vi ser her at Olden-saken aktualiserer en gammel problemstilling i forholdet mellom mennesker og husdyr. I Olden-saken blir så spørsmålet om hvilken moralsk tankegang om dette forholdet som henger på greip, beskriver en ønskelig verden, gir rimelige moralske forpliktelser, og så videre. Det sporet skal moralfilosofen forfølge, så klart og direkte som mulig. Moralfilosofen skal ikke rygge unna moralske spørsmål, og gi seg hen til dulgte antydninger og halvkvedete verdivurderinger, men oppholde seg så nært det moralsk betydningsfulle som mulig.

I overflaten

For å få grep på moralske og moralfilosofiske spørsmål, og fremdrift i behandlingen av dem, er det avgjørende at moralfilosofen finner det rette analytiske nivået. For det første må en få grep på hva som står på spill, og kunne gjengi dette på en måte som gir mening for de som kjenner til saken. Å sette ord på ting og komme med treffende beskrivelser kan være svært fruktbart i seg selv. For det andre er moralfilosofens ambisjon å kunne tilføre noe analytisk, noe som bringer diskusjonen videre: En distinksjon som får frem et viktig skille, en analogi som lar en se saken i et nytt lys, et teoretisk perspektiv som understreker bestemte trekk som betydningsfulle, og lignende.

Fagetikerens analytiske virksomhet griper tilbake til og livnærer seg av konkrete moralske problemstillinger, som Olden-saken gir et eksempel på. Hvis fagetikerens analyse av begreper, perspektiver, og så videre, mister kontakten med det konkrete, og ikke lenger gir mening eller gjør en forskjell der, mister analysen sin livskraft og visner. Med et bilde kan vi si at fagetikeren som vil skape fremdrift i et moralsk spørsmål, er som en svømmer som vil skape fremdrift i vannet: Ved å dykke nedover i vannet, vil svømmeren snart gå tom for luft. Ved å strebe for mye opp i lufta, vil svømmeren plaske på stedet hvil. Det gjelder derfor å holde seg i vannskorpa, med godt tak i vannet, og rik tilgang på surstoff.

Oppgaven er altså å skape fremdrift ved å bevege seg optimalt i spennet mellom vannet og lufta, det konkrete og det analytiske, og mellom realiteter og idealer. Moralfilosofen må gi beskrivelser og analyser av er som har betydning for bør, og gi beskrivelser og analyser av bør som har betydning for er. En må til syvende og sist kunne vise mannen i gata hvordan disse beskrivelsene og analysene gjør en forskjell i konkrete moralske problemstillinger som Olden-saken.

Består en ikke mannen i gata-testen, må en tenke gjennom og gjøre noe med svømmeteknikken sin. Som moralfilosof kan en gjerne drives av et overdrevent ønske om å komme til bunns i saken. En kan bli opptatt av å undersøke gjeldende lovverk, de involvertes oppfatninger, og så videre. Man kan også bli opptatt av å komme frem til praktiske løsninger på problemstillingene. Denne typen selvforståelse karakteriserer gjerne etikere som kommer fra andre fagfelt enn filosofi, og gir et skille mellom etikere og fagetikere.

En mer utbredt drivkraft for fagetikeren er imidlertid å søke mot høyereliggende prinsipper og metaetiske innsikter. Da virker det naturlig å søke oppover – vekk fra vannspeilet. Det fører imidlertid fort ingensteds hen. Kaver moralfilosofen vekk fra konkrete situasjoner, handlingsvalg, intuisjoner, sammenligninger, etc., kuttes forbindelsen til det som gir begrepene og beskrivelsene meningsinnhold.

Går moralfilosofen seg vill i dette, ender en opp med kun tilsynelatende opplysende diskusjoner, hvor en for eksempel setter seg fore å undersøke dikotomier som: Dreier moralske oppfatninger seg om objekter vi kan ha kunnskap om – eller ei? Dette ser ut som et meningsfullt spørsmål, men det er og forblir høyst uklart hva et slikt «moralsk objekt» skulle være, og hvilken mening eller betydning det har å svare ja eller nei på dette spørsmålet. Det er ikke noe problem å sette sammen alle mulige begreper til slike tilsynelatende spørsmål og skillelinjer, men det følger ikke dermed at forsøk på å besvare dem blir noe annet enn en ordlek på tomgang.

Moralfilosofen må skape fremdrift. Målet ligger i vannskorpa der fremme, ikke oppe i lufta eller nede på bunnen. Og poenget her er ikke at etikken skal være nyttig, eller kunne anvendes, men at den skal gi mening og ha kraft. Det er grunnen til at benevnelser som «anvendt» etikk og «praktisk» filosofi bygger på – og bygger opp under – en feilaktig oppfatning av moralfilosofi. Det finnes ingen menings- og kraftfull moralfilosofi adskilt fra anvendelse og praksis – og som dermed i neste omgang kan «anvendes» i «praksis». Tvert imot: All moralfilosofi får fremdrift ved å dreie seg om det livet vi lever som handlende vesener med moralsk kompass. Dette ligger til grunn. I høyden kan en snu på det, og snakke om en «teoretisk» og «metaetisk» del av moralfilosofien, som en avledet hjelpedisiplin til denne, hvor en kan trekke veksler på analyser av generelle og spesifikke problemstillinger.

Metodisk enøydhet

Moralfilosofen er ikke bare analytisk, men også konstruktiv og kreativ. En forsøker å danne helhetsbilder og idealer, og begrunne prinsipper og begreper som uomgjengelige tyngdepunkt i tilværelsen. Hvis moralfilosofen lykkes med slike ambisiøse beskrivelser og konstruksjoner, kan de inspirere og bidra til normer og idealer i samfunnet. Et eksempel er moralfilosofen Immanuel Kant sine beskrivelser og begrunnelser av at en bør respektere individers selvbestemmelse og verdighet, som regnes som grunnleggende verdier i dagens samfunn.

Slike normgivende konstruksjoner peker mot det en kan kalle «konstruktiv begrepsfilosofi»: Å trekke frem et bestemt moralsk begrep, og så bygge en hel moralfilosofi på dette ene begrepet. På denne måten har vi moralfilosofer som ser hele moralfeltet ut fra begreper som «anerkjennelse», «omsorg», eller «ansvar», og moralfilosofiske tankeretninger som «nærhetsetikk», «nytteetikk», og så videre. Å betone et bestemt begrep på denne måten kan være opplysende og fruktbart, idet det kan få frem viktige trekk på ulike felt og situasjoner. Samtidig er det viktig å ikke la seg beruse av en slik reduksjon av virkeligheten ned til ett begrep, og forledes til å tro at dette klargjør mer enn det gjør. En må ikke tape av syne at det selvfølgelig er snakk om en voldsom overdrivelse av ett begreps betydning, satt i system.

I vår problemstilling om det er greit å spise kjøtt fra sin egen hest, så kan en eksempelvis spørre seg hvilke føringer omsorgsbegrepet gir, hvilke forpliktelser som er i spill, og hvilke idealer vi bør strebe mot. Er det et ideal å spise kjøtt fra sin egen hest, eller er en tvert imot forpliktet til å ikke gjøre det? Slike spørsmål kan få frem trekk ved problemstillingen som vi ikke fikk øye på uten videre.

Å innta bestemte perspektiver er også et viktig verktøy for moralfilosofen. Da fester en skylappene på en annen måte, og ser for eksempel verden i lys av kun konsekvenser, eller kun forpliktelser, eller kun idealer, og så videre. Det er et veldig nyttig analytisk grep. Men her må moralfilosofen igjen unngå å være for hard på flaska: Det er kun snakk om perspektiver på fenomenene, ikke avsløringer av hva fenomenene «egentlig» er, eller hvordan de «egentlig» bør vurderes.

Slike perspektiver betegnes ofte svært villedende som «etiske teorier», men poenget er jo ikke å skulle oppsummere alle etisk relevante trekk ved verden i en altomfattende «teori». Poenget er å bli klar over ulike trekk ved en moralsk problemstilling ved å innta et bestemt perspektiv, og selv være klar over hvilket perspektiv en analyserer problemstillingen ut fra.

På morallaboratoriet

Moralske fenomener er moralfilosofens studieobjekt. Og siden det er materialet en er satt til å undersøke, vil en finne ut så mye som mulig om materialets beskaffenhet og kvaliteter. Det innebærer at en vil bore, strekke, sage, spikre sammen, og sette fyr på. For å se hva som da skjer. Dermed kan en få vite mer om moralske fenomeners egenskaper. Én moralfilosofisk fremgangsmåte er altså en amoralsk utprøving av moralske fenomener og prinsipper: Er det nå så viktig med empati i pasientbehandling, samtykke i helseforskning, eller å unngå at pasienter dør alene? La oss tenke det vekk, erstatte det med noe annet, og se hvordan verden ser ut da.

I utforskingen av slike spørsmål har moralfilosofen et annet siktemål enn en ren opplæring i yrkesetikk, for eksempel. En kan her trekke et visst skille mellom moralfilosofi og etikk, hvis vi med etikk mener en moralsk god og velreflektert holdning til egne handlingsvalg. I alle utdanningsløp er det sentralt at en blir opplært i fagets etiske grunnlag, og handler i tråd med det. En god og erfaren sykepleier, for eksempel, vil inkorporere denne yrkesetikken i sitt praktiske virke, og kunne vise god praksis og lære opp en sykepleiestudent.

Moralfilosofen kan også spille en viss rolle i en slik type etikkopplæring. Samtidig vil moralfilosofen være opplært til å problematisere innholdet i ulike fags yrkesetikk, for å se hva som skjer hvis vi endrer på de prinsipper eller praksiser den foreskriver.

Det betyr at moralfilosofen gjerne tar opp uvante – og kanskje umoralske – synspunkter til diskusjon i seminarrommet, for å se om det kanskje allikevel er noe hold i dem, og for å tvinge frem begrunnelser for det som er gjeldende moral. Bør helsepersonell ta flere beslutninger for pasientene? Ville det være så galt om Norge var et sorteringssamfunn? Her kan moralfilosofen dra det ganske langt, for å utfordre forsamlingen til å se om uvante og «etisk ukorrekte» synspunkter og perspektiver har noe ved seg om en argumenterer konsekvent for dem.

Det moralfilosofen skaper her, er ikke «sikre rom», men «utfordringsrom». En hensikt med dette er på den ene siden å sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, som ved gjennomtenkning viser seg å stå langt svakere enn en trodde. En annen hensikt er å gi anledning til å grunne på og gi grunner for moralske oppfatninger som en gjerne tar for gitt, og at det ved nærmere ettertanke blir mye klarere for en hvorfor de bør stå så sterkt.

Denne typen utprøvende moralsk laboratorievirksomhet krever at deltakerne forstår hensikten med det som foregår. Dette kan være vanskelig nok å etablere i seminarrommet, og det kan derfor være lite hensiktsmessig og forvirrende å drive med denne typen moralfilosofi i offentligheten. Viruset bør ikke uten videre lekkes ut i samfunnet, hvor poenget med slike utprøvende tanker og diskusjoner kan bli uklart, siden en der – med rette – tar det for gitt at folk mener det de sier.

Mener moralfilosofer det de sier?

Jeg har sagt at moralfilosofer sin identitet ligger i å gi vurderinger av hvordan noe moralsk sett bør være. Moralfilosofen skal altså resonnere seg frem til et svar på spesifikke moralske spørsmål, eller beskrive en måte å tenke på som gir retning til å besvare moralske spørsmål litt mer generelt. I sin søken etter svar kan rundene med refleksjon være svært omstendelige. Men, det er fremdeles en søken etter et bør.

Moralfilosofen tar altså i bruk all sin faglige og personlige ferdighet til å si noe om hvordan noe bør være, eller hvordan vi bør tenke om noe. Moralfilosofen skal ikke vike tilbake, sa jeg, men klart og direkte argumentere for et moralsk standpunkt. Vil det så si at moralfilosofer mener det de sier? Nei, det er ikke gitt. Igjen fordi moralske spørsmål for moralfilosofen ikke utgjør handlingsvalg med praktiske konsekvenser, men ens studieobjekt.

Det er ikke det samme å stille et moralsk spørsmål til moralfilosofen som person og som fagperson. Det viser ikke en schizofren personlighet, eller en moralsk karakterbrist, men en viktig del av moralfilosofens faglige selvbilde og profesjonsetikk. Som fagperson er idealet å møte moralske fenomener upartisk, systematisk, saklig, åpent, analytisk – og med en god porsjon eventyrlyst. En skal ønske å bli med på en lang ferd, hvor en gjerne rir lange veier på en hest som løper i motsatt retning av dit en gjerne hadde tenkt seg. En bør aktivt løfte frem og utvikle perspektiver og posisjoner som beriker etikkfeltet, men unngå å ri på egne kjepphester som innsnevrer synsfeltet. Som fagetiker har en et særlig ansvar for å reflektere over trekk ved ens egen person og livssituasjon som gjør at en ikke fritt kan veie og innta ulike standpunkt i det en diskuterer. Som fagperson er det et ideal at en alltid og aktivt søker å finne grunner til å ombestemme seg, og er troløs overfor sine egne konklusjoner. Og i seminarrommet forsøker moralfilosofen å få alle i rommet til å bli like troløse, eller i alle fall uvanlig åpne for å vurdere egne og andre oppfatninger, og i alle fall så lenge seminaret varer.

Disse faglige idealene er ikke sammenfallende med ideelle karaktertrekk hos en person. Åpenhet og saklighet er jo alltid bra, men å skulle forholde seg til en person som setter et omstendelig argumentasjonsapparat i sving når vedkommende blir spurt om sin mening, vil nok de fleste synes det var bare slitsomt og rart å forholde seg til. Ingen ønsker å bli gift med en usaklig stabeis, men en vinglete og troløs person med evig uavklarte holdninger til moralske spørsmål vil nok også forbli ugift.

Svømmeren må ha tak i vannet. Moralfilosofen kan ikke heve seg over og nøye seg med å bare observere en diskusjon, men må samtidig delta i den. Som personer er vi finstemte moralske måleinstrumenter, med våre følelser og fornemmelser for hva som betyr noe i moralske spørsmål. Det kan ikke moralfilosofen verken tenke vekk eller la være ubrukt. Det vil være å skyte seg selv i foten. Moralfilosofen som person og som fagperson er slik sett uatskillelige, men ens svar vil ha ulik status, avhengig om spørsmålet skal besvares faglig og upartisk, eller personlig og praktisk.

Denne tvetydigheten og uatskilleligheten trer klart fram når moralfilosofen tar plass i etiske komiteer, hvor saker skal avgjøres. Et eksempel er forskningsetiske komiteer, som beslutter om foreslåtte forskningsprosjekter kan godkjennes eller ei. Som fagetisk representant skal moralfilosofen gi et nyttig bidrag inn i saksbehandlingen, samtidig som en til syvende og sist skal vende tommelen opp eller ned. Troløs- eller åpenheten fra seminarrommet skal være fruktbar også i komitearbeidet – samtidig som moralfilosofen ikke skal forbli der, men også tone flagg og ta en beslutning, med praktiske konsekvenser.

Moralfilosofens autoritet

Dette bringer oss til spørsmålet om moralfilosofens autoritet. Til å begynne med var jeg inne på at moralfilosofen er en yrkesutøver, i likhet med sykepleieren og ingeniøren. Er moralfilosofen en yrkesutøver på samme måte som disse? Ja. Og nei. Sykepleieren er bedre enn andre til å stelle syke, sa jeg, og ingeniøren er bedre enn andre til å utarbeide tekniske løsninger. Og moralfilosofen er bedre enn andre til å…? Det fremstår som nevnt i begynnelsen som litt mer gåtefullt.

For å skjerpe spenningen før svaret på dette spørsmålet avdukes (det vil si, det er kun et fikenblad som gjenstår), vil jeg slippe til to beslektede spørsmål. Det første er: Er det slik at et fag som går ut på å diskutere hva som er det moralsk gode, egentlig ikke gjør deg bedre i stand til å si hva det er? Det andre er: Finnes det et fag som gjør deg bedre i stand til å vite hva som egentlig er moralsk rett og galt, slik at en altså kan lære seg det?

Dette er gode spørsmål – tilsynelatende. Det første spørsmålet er det mest gåtefulle, mens det siste spørsmålet er det mest fascinerende. Tanken på at det kan sitte en gruppe personer i verden som er bedre i stand til å si hva som er moralsk rett og galt enn alle andre mennesker, er rett og slett forbløffende. Men må ikke fagetikerens etos nettopp gå ut på det: Å være bedre enn andre til å besvare moralske spørsmål?⁵

Jo. Men nei. En avgjørende grunn til at dette ikke kan være fagetikerens etos, er at ingen bør være absolutte autoriteter i moralske spørsmål, siden det å vurdere moralske spørsmål selv er en umistelig del av det å være et ansvarlig menneske. «Moralske problemer kan jeg ikke delegere til andre; ikke uten å umyndiggjøre meg selv», som Knut Tranøy skriver⁶. Dermed verken er eller kan det være noen målsetning for moralfilosofen å være bedre enn andre til å besvare deres moralske spørsmål.

Samtidig er, i en annen forstand, moralfilosofen gjennom opplæring og erfaring i stand til å kunne behandle moralske spørsmål og utarbeide etiske løsningsforslag bedre enn andre. Eller sagt på en annen måte: Bedre enn seg selv hvis de ikke hadde denne utdannelsen. En måte å belyse dette på, er ved igjen å se på moralfilosofen opp mot et par andre yrkesutøvere, denne gang statsviteren og arkitekten. Da kan en si at moralfilosofen er en faglig autoritet i moralske spørsmål, på liknende vis som statsviteren er en autoritet i analyser av politiske spørsmål, og arkitekten en utøvende autoritet i estetiske spørsmål.

Stortinget består ikke kun av statsvitere. Vi vil betakke oss for et slikt Storting, som ville mistet representativitet og autoritet. Men statsviteren er trent til å se politiske sammenhenger og muligheter bedre enn andre. Arkitekturopprøret viser at arkitektstanden ikke kan definere hva som er stygt og pent. Men de kan skape og inspirere nye blikk for hva som er stygt og pent.

Statsviteren, arkitekten, og moralfilosofen har alle, på hvert sitt vis, fått den best mulige opplæring i å behandle og utarbeide løsninger på henholdsvis politiske, estetiske, og moralske problemstillinger. De viser slik veg for oss andre, som vi kan la oss kritisk opplyse av og følge opp. Det innebærer allikevel ikke at noen andre enn velgeren, huseieren, og enkeltindividet er den øverste autoritet i beslutninger om en selv, eller som del av en kollektiv autoritet når det gjelder beslutninger som angår alle de fellesskap vi er en del av. Heller ikke som gruppe kan man bare «overlate etikken til etikerne». En blir hjemløs i sitt eget land, hus, liv, og fellesskap hvis en helt og fullt overlater sitt politiske, estetiske, og moralske skjønn til andre – selv til en klok moralfilosof.

Som del av et fellesskap kan allikevel moralfilosofen med fordel settes i posisjon til å klargjøre og avgjøre etiske spørsmål. Som samfunn, og i ulike institusjoner, foreninger og bedrifter, vil en ha behov for å utvikle, formulere og forvalte etisk-juridiske retningslinjer og reguleringer. I slike sammenhenger, hvor en gruppe så blir gitt i oppgave å foreta etiske vurderinger på vegne av fellesskapet, vil det være hensiktsmessig å inkludere noen som har faglig grunnlag for å behandle moralske spørsmål eksplisitt og argumentativt.⁷⁸ Dette gir moralfilosofen en viss makt, som må forvaltes tilsvarende ansvarsfullt og faglig forsvarlig.

Bør en spise hesten sin?

Spørsmålet om en burde spise hesten sin har fulgt oss gjennom hele denne teksten. Hva skal vi svare på det? Hvordan skal vi tenke om det? La oss begynne på et svar nå til slutt.

Hva er problemstillingen egentlig? Den er ikke om vi bør spise kjøtt eller ei. Hvis vi mener at kjøttspising som sådan er umoralsk, følger det uten videre at det er umoralsk å spise hestekjøtt. For alle og enhver, ikke kun for hesteeieren selv. Problemstillingen er heller ikke om det er umoralsk å spise hestekjøtt, i motsetning til å spise kjøtt fra andre dyr. Det er, med andre ord, ikke et spørsmål om hestens egenskaper og egenverdi i seg selv gjør det umoralsk å spise hestekjøtt, fordi vi mener at den er et høyerestående dyr enn en høne, for eksempel.

Problemstillingen er heller ikke om det er umoralsk å spise hestekjøtt, fordi vi kan ha – og mange har – et annet forhold til hester enn til høner. Men nå nærmer vi oss. Problemstillingen er nemlig om en burde spise kjøtt fra sin egen hest, en hest en har hatt et nært forhold til mens den var i live, til forskjell fra å spise kjøtt fra en fremmed hest.

Vi kan besvare denne problemstillingen på ulike måter. Vi kan, for det første, gjøre det ved å se etter moralske forpliktelser. Slike forpliktelser gir moralske normer som en må følge. En kan i vår sak hevde at en har en forpliktelse til å spise kjøtt fra sin egen hest, eller motsatt at en har en forpliktelse til å ikke gjøre det. Da blir spørsmålet hvor sterkt disse foreslåtte forpliktelsene står. En forpliktelse til å spise kjøtt fra sin egen hest grunngitt med bærekraft og solidaritet, ser ut til å stå svakt, forutsatt som nevnt at hesteeieren kunne overlate det å spise kjøtt fra hesten sin til noen andre.

En forpliktelse til å ikke spise kjøtt fra sin egen hest kan grunngis ved at det bryter med uomgjengelige normer for godt hestehold. En grunngivning her kan være i form av konsekvenser: Hvis en hesteeier ser på hesten sin som et dyr en selv skal spise, fører det til at en behandler hesten sin dårlig. Viser det seg at dette stemmer, altså at hesteeieren behandler hesten dårlig fordi hesten skal spises, er det er sterkt argument, men stemmer det ikke, kan det avfeies. En annen grunngiving her kan være i form av prinsipper: Hvis en hesteeier ser på hesten som et dyr en skal spise, vil det vise mangel på respekt for hesten, for ens selvrespekt som hesteeier, eller for andre mennesker. Å spise kjøtt fra sin egen hest vil her være å gjøre noe etisk uakseptabelt, kanskje som det å spise kjøtt fra sin egen hund.

Styrken i dette argumentet beror så på om beskrivelsen av handlemåten som etisk uakseptabel er den eneste eller den beste. Det er ikke gitt. En åpenbar disanalogi i denne beskrivelsen oppstår umiddelbart hvis en synes det er greit i seg selv å spise hestekjøtt, men ikke hundekjøtt. Men en kan fremdeles mene at en heller ikke kan spise sin egen hest, eller et annet dyr, hvis en har hatt et nært forhold til den eller det. Her går det altså en grense ett eller annet sted. Spørsmålet er så om denne oppfatningen kan grunngi en moralsk norm gjelder absolutt og ikke kan brytes, eller om det heller er snakk om moralske idealer.

Moralske idealer skiller seg fra forpliktelser ved å ikke gi påbud eller forbud, men heller moralske målsetninger som en burde bestrebe seg på å realisere. For eksempel: Å være en ekstra hensynsfull sjåfør i trafikken er et moralsk ideal, mens å ikke meie ned fotgjengere er en moralsk forpliktelse.

En annen måte å besvare problemstillingen vår på, er å se etter moralske idealer i stedet for forpliktelser. Da ser vi ikke etter absolutte normer som må følges og ikke brytes, men etter retningsanvisninger som forteller oss hva vi bør sikte mot, og nærme oss så godt vi kan. Denne diskusjonen av idealer lar oss også gå videre med spørsmålet om hvilke beskrivelser som er mest treffende når vi skal besvare problemstillingen.

Hvilke moralske idealer kan en fremme i denne saken? Et ideal kan være å skille klart mellom dyr som en har et kjærlig forhold til, og dyr som en spiser. Idealet er altså at en kun bør spise dyr som en ikke har et kjærlig forhold til, og omvendt at en ikke bør ha et kjærlig forhold til dyr en skal spise. Er dette et godt ideal? Det kan gi god psykologisk mening, og har gitt opphav til ulike praksiser opp til og med vår tid, hvor poenget med en del av disse har vært å distansere seg fra dyret som skal spises ⁹. Noen av disse praksisene er uforenlige med god dyrevelferd, så spørsmålet er om det er et godt moralsk ideal. En annen innvending er at det virker paradoksalt å hevde at det beste er å ha et dårlig eller manglende forhold til dyr som en avler opp og spiser, altså at det moralsk riktige er å spise dyr som en har et dårlig eller manglende forhold til.

Et annet moralsk ideal ville tvert imot være at en burde bryte ned motsetninger mellom dyr en har et kjærlig forhold til, og dyr som en spiser. En burde se og anerkjenne sammenhengen mellom det å forholde seg til dyr mens de lever, og det å spise dem etter at de er døde. Kanskje en til og med ikke burde spise kjøtt hvis en ikke i prinsippet var villig til først å bli kjent med, og kanskje ta livet av, dyret det kom fra? Hvis en føler at det er problematisk å forholde seg til at kjøttet en spiser kommer fra et dyr som har levd, og som en kunne ha forholdt seg til, kan en hevde at det peker mot en moralsk ideal om å være åpen og reflektert om dette.¹⁰

I så fall vil ikke beskrivelsen ovenfor av det å spise kjøtt fra sin egen hest som respektløst være treffende. Det ideelle vil snarere være å vise dyr respekt ved å behandle dem godt mens de lever, og så glede seg over det de gir etter at de er døde. For å beskrive et slikt ideal siterer Agnes Bolsø fra «Kjærringa og grisen» av Alf Prøysen:

«Og i dag ska grisen slaktes, det er så vondt å tenkje på, den har vøri som en onge ifrå fysste dagen, og nå er det slutt. Å nei da, itte helt slutt. Bærre vent nå, tel slakteræn har gjort sitt. Det får itte hjelpe om kjærringa gret og hell seg for øra når hu hører smellet. I mårå flyg hu rundt i æille hus og fortæl å tung grisen var. Og så god ribbe har hu aldri hatt. Og så fint flesk. Og så fin sylte. For kjærringa og grisen er venner i liv og død.»¹¹

I denne korte diskusjonen av problemstillingen er det flere uteblevne nyanser og momenter. For moralfilosofen er det mye mer å si. Men forhåpentligvis duger diskusjonen som en illustrasjon på moralfilosofens virke, og viser sammen med resten av teksten noe av det som skal til for at moralfilosofen skal lykkes.

Takksigelser

Takk til Bjørn Myskja, Berge Solberg, Eilif Hartvedt, Kamilla Østerberg, Ingrid Gammelsæter, Patrick Kermit, Kristin Steinsbekk, Sarah Evans-Jordan, Janicke Syltern, og John-Arne Skolbekken for gode kommentarer som forbedret teksten.

Noter

1. Fagernes, AB og Rabås, K. To år etter at Pia spiste hesten sin, får hun ikke kjøpt seg ny hest. Adresseavisen, 6. september 2021
2. Fagernes, AB og Rabås, K. To år etter at Pia spiste hesten sin, får hun ikke kjøpt seg ny hest. Adresseavisen, 6. september 2021
3. Fagernes, AB og Rabås, K. To år etter at Pia spiste hesten sin, får hun ikke kjøpt seg ny hest. Adresseavisen, 6. september 2021
4. Syse, Karen. «Det er ikkje for hat, det er for mat». Griseliv og grisedød i Norge før og nå. Arr Idehistorisk tidsskrift, 2020, nummer 3, side 23
5. Solberg, Berge. Etikerens ekspertise – hva består den av? Salongen, 8. november 2021
6. Tranøy, Knut. Vitenskapen – samfunnsmakt og livsform. Universitetsforlaget, 1986, side 16
7. Elster, Jakob. Hvilken etiker skulle man stole på? Salongen, 19. oktober 2020
8. Holst, Cathrine. Moraleksperter – hvem er de, og hva gjør de? Salongen, 1. november 2021
9. Syse, op. cit.
10. Ursin, Lars. The ethics of the meat paradox. Environmental Ethics. 2016, vol. 38, no. 2
11. Bolsø, Agnes. Pia Olden, du var respektfull venn med hesten din i liv og død. Adresseavisen, 8. september 2021