HVA ER TID?
Når vi snakker om tid, kan vi ikke redusere spørsmålet til hvor mye klokken er. Enhver levende ting har nemlig sin egen livstid, med sin egen rytme fra begynnelse til slutt.
På Kanten – Filosofifestivalen i Kragerø – var i år viet temaet Tid. Vi publiserer her Truls Wyllers innledningsforedrag.
Hva er tid? Hva slags spørsmål er det egentlig? På den ene siden er det noe vi alle vet i praksis, ellers kunne vi ikke for eksempel avtale å møtes her i kveld, på den andre siden er det vanskelig å begripe tidens natur teoretisk. Denne dobbeltheten fikk i sin tid Augustin (354-430) til å utbryte: «Når ingen spør meg, vet jeg hva tid er, men når noen spør meg, vet jeg det ikke lenger».
Vanskene med å forstå tiden teoretisk har ifølge Augustin sammenheng med dens merkelige virkelighetsstatus. Til forskjell fra romlige gjenstanders håndfaste realitet er alt som skjer i tiden noe forsvinnende, som gjennom overgangen fra framtid via nåtid til fortid oppløses mellom fingrene våre. For å anskueliggjøre det, tenk på enkle romtidsdiagrammer på tavlen. Trekker vi en linje, er resultatet en krittstrek i rommet som representerer andre linjer i rommet. Men tidsforløpet finnes bare mens vi trekker tidslinjen, deretter er den også «frosset».1
Denne særegne blandingen av noe fortrolig og noe uhåndterlig gjør at tiden kanskje mer enn noe annet innbyr til filosofi som sokratisk selvrefleksjon, det vil si til å tenke over ting vi på en måte allerede vet fra vårt tanke- og handlingsliv. I det følgende prøver jeg da også å ikke si noe positivt om tidens natur ut over denne typen allmennmenneskelig innsikt og forståelse. Kontrasten til det er naturvitenskap, spesielt moderne fysikk, som ikke alle mennesker kjenner til. Den konkretiserer og supplerer vår grunnleggende tidskunnskap, men den leverer ikke i seg selv noe svar på «hva tid er». For å vise det, tar jeg utgangspunkt i forskjellen mellom menneskets livstid og fysikkens klokketid.
Vi lever nå
Når vi moderne mennesker tenker på tid, tenker vi nærmest automatisk på klokken, og på hvordan den døgnet rundt måler varigheten av ting som skjer. Men vi vet også at tidsbegrepet ikke lar seg redusere til klokketiden, for i de aller fleste samfunn i verdenshistorien har menneskene levd uten klokke, men likevel hatt et forhold til tiden. I disse klokkeløse samfunnene finnes ingen universell tidsmåling som liksom skjærer inn i enkelt-tingenes gang. Riktignok gjentas og gjentas himmellegemenes bevegelser med en maskins regelmessighet også i disse samfunnene. Men det spillet knapt noen praktisk rolle for menneskene.
Vinteren preges av andre naturlige hendelser enn sommeren, dagen inviterer til andre gjøremål, i et annet tempo, enn natten, og plante- og dyreliv varierer med klima og værforhold. Framfor alt har enhver levende ting sin egen livstid, med sin egen rytme fra begynnelse til slutt, en rytme som varierer fra art til art og fra individ til individ. Klokken derimot homogeniserer alt som skjer, ved at det sammenliknes med et felles, mekanisk inndelt mål. Men hvis vi på denne måten skiller mellom klokketiden og menneskenes klokkeuavhengige livstid, er det samtidig klart at intet samfunn, heller ikke vårt, kan basere seg utelukkende på klokketiden. For det hjelper ikke å kunne klokken med mindre man også kan integrere klokketiden i livstiden.
Det er åpenbart når vi avtaler ting på bestemte tidspunkt. Vi kan kjenne en klokketid uten likevel å vite når vi bør gjøre det vi har tenkt å gjøre. Du har kanskje avtalt å møte en venn foran kinoen kl. 19.00. Før det ligger du hjemme på sofaen og leser en bok, og du blir så oppslukt av den at du glemmer tiden og holder på å komme for sent. Men hva vil det si å «glemme tiden»? Det betyr ikke å glemme klokketiden, for du visste hele tiden at du skulle møte henne kl. 19.00 og måtte dra hjemmefra 18.30. Men du glemte å passe på når 18.30 var nå; akkurat nå. Derfor gjorde du ingen ting da tiden egentlig var inne. Slik sett er klokketiden liksom rent teoretisk, og den strekker ikke til for å orientere seg i det praktiske liv.
Naturvitenskapene er derimot frikoblet fra vår menneskelige, praktiske livstid, som en ren klokketid. Man begrenser seg til å slå fast at tidspunkt er ordnet før og etter hverandre, slik kl. 13 kommer før kl. 14, som kommer før kl. 15 … Som vi har sett, kan vi kjenne slike fakta uten å kjenne vårt eget nå, og da vet vi ikke når noe av det vi beskriver, finner sted. Men i livstiden vet vi det, for i alt vi gjør har vi en bevissthet om å handle nå, i en overgang mellom fortid og framtid.
Slik sett finnes det to helt ulike måter å ordne tidsforløp på. Det er noe vi alle egentlig er klar over, men som den britiske filosofen John McTaggart (1866-1925) var den første til å gjøre ettertrykkelig oppmerksom på: Vi kan plassere ting som skjer før, etter og samtidig med hverandre, eller vi kan si at de finner sted i fortid, framtid eller nåtid. Den første rekken kalte han B-serien, den andre A-serien.
Siden også fysikk og annen naturvitenskap er en menneskelig aktivitet, klarer man seg heller ikke der uten A-serien. Man må jo kunne avtale å møtes til et eksperiment, man må beherske praktisk omgang med instrumenter, og også tenkning og teoridannelse er menneskelige livsaktiviteter som finner sted med en bevissthet om å gjøre ting nå, i lys av noe vi på bakgrunn av en umiddelbar fortid står i begrep med å gjøre i en umiddelbar framtid. Så hvis noen kritiserer deg for å begå en tankefeil, vil du ikke svare «Åh, tenker jeg det nå, det var nytt for meg, jeg visste bare at jeg gjør det etter tanke X og før tanke Y.»
Men til forskjell fra vitenskapen forstått som en menneskelig aktivitet, inngår fysikkens gjenstander i en ren B-serie. «Big bang fant sted for 13.8 milliarder år siden» er derfor strengt tatt ikke et fysikalsk utsagn. «For – siden» relaterer jo det som skjedde til ytrerens nå, slik at setningen etter noen år måtte omskrives til «… for 13.9 milliarder år siden.» Men fysikkens bøker må ikke justeres fra år til år, de skal formuleres upersonlig, for hvem som helst når som helst, uten kjennskap til forfatterens personlige her og nå. Slik sett er fysikkens B-serie også en ren klokke- eller kalendertid, løsrevet fra menneskets livstid.
Samtidig kaller vi begge disse rekkene eller seriene for «tid», så noe må det vel være som forbinder dem? Eller litt mer presist, hva er forholdet mellom menneskets livstid og fysikkens tid forstått som en ren B-serie? For å nærme oss et svar på det spørsmålet, kan det være nyttig å se på et fysikalsk tidsbegrep som oppviser en maksimal kontrast til livstiden.
Einsteins Blokkunivers
I en vanlig utlegning av Albert Einsteins (1879-1955) relativitetsteori kalles den fysiske verden han beskriver for et blokkunivers. Dette er et firedimensjonalt univers der avstanden mellom ting ikke, slik vi er vant til, måles dels langs rommets tre dimensjoner (opp/ned, høyre/venstre, foran/bak), dels langs en kvalitativt annerledes tidsdimensjon. De fire dimensjonene smelter sammen i romtiden, der tiden ikke har noen egenart som fanges opp av dynamiske metaforer som bål eller elver. I stedet tenker man seg at statiske, romlige ting som stein- og isblokker utvides til også å omfatte tiden som en fjerde dimensjon. Derav betegnelsen «blokkunivers.»
Men hva betyr det nærmere bestemt? At verden rent matematisk kan beskrives langs fire dimensjoner, er ukontroversielt og har ikke noe spesielt med Einsteins teori å gjøre. Det spesielle med blokkuniverset er at måten verdens fysiske objekter er satt sammen på i tiden ikke skiller seg fra hvordan de er satt sammen i rommet: Hele tingen finnes ikke på noe tidspunkt, for til hvert tall i tall-linjen svarer én og bare én atskilt del.
Som en illustrasjon, tenk på en situasjon der du sitter med noen venner rundt et bord. Spør du noen om de ser hele deg, vil de svare benektende. De ser bare den delen av deg som ikke er skjult under bordplaten. Men reiser du deg og går ut på gulvet, blir hele kroppen synlig, og de samme personene kan si at de ser hele deg. En «firedimensjonalist» vil imidlertid ikke gjøre det. «Selvfølgelig ser jeg ikke hele deg», svarer hun, «for å gjøre det måtte jeg jo se hele livsløpet ditt fra du ble født og fram til du havnet her i dag.» Svaret virker unektelig merkelig i en hverdagslig sammenheng, men det er konsekvent nok, gitt at måten delene settes sammen på i tiden ikke er annerledes enn måten de settes sammen på i rommet.
Hva er det da som kan motivere tanken på et firedimensjonalt blokkunivers? Det skulle det være mulig å forstå i lys av grunntanken bak den relativistiske fysikken.
Utgangspunktet for denne fysikken er lyshastighetens universelle konstans. Det vil si at lyset forplanter seg med samme hastighet relativt til alle observatører uavhengig av hvordan lyskilden beveger seg i forhold til dem. Umiddelbart virker det uforståelig, for står vi på en kai og ser en båt kjøre forbi med 100 km/t samtidig som et menneske ombord kaster en ball med 10 km/t i kjøreretningen, beveger ballen seg med 110 km/t i forhold til oss. Den relative hastigheten er altså ikke uavhengig av bevegelseskildens bevegelse. Men et lyssignal sendt ut fra båten har samme hastighet, 300 000 km/s, i forhold til båten og kaien. Og det virker nærmest selvmotsigende:
I forhold til kaien tilbakelegger lyset en lengre strekning enn i forhold til båten. Måles det ett sekund både om bord i båten og på land, hvordan kan da hastigheten være den samme? Samme hastighet er jo per definisjon samme strekning ved samme tidsenhet. Einsteins svar er at tidsenheten – sekundet – likevel ikke er den samme. Både klokker og andre ting beveger seg langsommere om bord på båten enn for oss som observerer den, slik at ett sekund der kanskje svarer til to sekunder her. Med rommet skjer det noe tilsvarende, bare motsatt: Den bevegede måleenheten krymper, slik at to meter der kanskje svarer til en meter her. Fra land tar det derfor lengre tid å observere lysets bevegelse, over en kortere strekning langs båten
Slik kan lyshastigheten i begge tilfeller være den samme fordi tids- og rom-enhetene varierer, og forklaringen på blokk-tanken er at det er et mønster i variasjonene. Utvides tiden, krymper rommet, og omvendt, og poenget er at produktet av disse variasjonene ikke selv varierer, men hele tiden er det samme. Det er invariant.
Både i matematikken og i daglige erfaringer er vi fortrolige med slike invarianser. Fargekonstans vil for eksempel si at samme farge framtrer på ulike måter under skiftende omstendigheter. Og langsiden i en rettvinklet trekant er den samme selv om de to kortsidene varierer. Øker høyden, krymper lengden, og omvendt. Når da også tids- og romkoordinater oppviser en slik samvariasjon, tilsier det at verden består av firedimensjonale romtidsobjekter.
Disse objektene har akkurat samme håndfaste, fysiske realitet langs hver av de fire dimensjonene, altså uten at tiden i tillegg bringer inn A-serie-egenskaper med ulik virkelighetsstatus. Alt er like «virkelig», og måten tingene settes sammen på i tiden er som måten delene av et bord er satt sammen på i rommet: Helheten er en sum eller et aggregat av deler som hver for seg verken omfatter andre deler eller helheten.
Men det er ikke slik vi normalt forstår bevegelser og andre tidsforløp. Ser vi en trillende ball, ser vi ikke en serie stillbilder eller snapshots, men ett objekt på vei fra en fortidig til en framtidig posisjon. Derfor er tanken på at vi bare ser et del-menneske så lenge vi ikke ser hele livsløpet, så uvant: Vi tar for gitt at livet vårt utspilles i A-serien, der hendelser ikke bare forekommer i en tidligere eller senere nåtid, men der de også er til stede nå – som noe fortidig eller framtidig. I motsetning til denne grunnleggende erfaringen i vår livstid er altså blokkuniversets deler like separate enheter i tid som i rom.2
Når dermed nåtiden ikke har noen spesiell status som skiller den fra fortiden og framtiden, mener enkelte at det også kan gjøre det lettere å forsone seg med døden.
Tanken er at når det vi kaller fortid har samme type realitet som det vi kaller framtid og nåtid, er det ikke noen prinsipiell forskjell på avstand i tid og i rom. Da er heller ikke det at en venn av oss dør fundamentalt forskjellig fra at vedkommende reiser til Amerika, kanskje til og med uten noen som helst mulighet for senere gjensyn. Det siste kan være leit, men ikke like dramatisk som at hun dør, tenker vi gjerne. Men i blokkuniverset handler det ikke i noen av tilfellene om død i en absolutt forstand, bare om at livet i det ene tilfellet er fjernt fra vårt her, i det andre fjernt fra vårt nå. Under vitenskapens (eller evighetens?) synsvinkel har vi ingen grunn til å klamre oss mer til vår posisjon i tiden enn i rommet.3
Den ufullendte tiden
Så langt har vi å gjøre med en kontrast mellom to tidsbegreper, som representert henholdsvis av blokkuniverset og av menneskets livstid. Denne kontrasten skulle være tilstrekkelig klar til at ingen uten videre kan si at fysikken viser hva tid er. Mener man at den gjør det, må man i hvert fall først drøfte forholdet mellom et fysikalsk og et hverdagslig tidsbegrep, med henblikk på hvilket av dem som eventuelt er det mest grunnleggende. Med det for øyet, la oss vende tilbake til menneskets livstid.
I livstiden er fortiden og framtiden til stede i menneskets opplevde nåtid, noe blant annet Edmund Husserl (1859-1938) har brukt musikk til å illustrere. En melodi oppfatter vi som noe mer enn en serie nå’er, slik at vi hører noe «nå» i lys av det vi nettopp har hørt og det vi forventer å høre i neste «nå». Så fortiden og framtiden er til stede i nåtiden. Men de er ikke fullt ut eller bokstavelig til stede slik nåtiden selv er. Var de det, ville det være som å høre alle tonene i en melodi samtidig, med andre ord en ikke spesielt vakker akkord. To ting er altså like viktige her: Fortiden og framtiden er nærværende, men de er ikke nærværende på samme måte som nåtiden. De er nærværende «som fraværende».
Eller ta tidsforløpet av vanlige menneskelige handlinger. I språkvitenskapen skilles det mellom såkalt perfektive og progressive handlingsbeskrivelser. Som ordene antyder, gjelder de perfektive fullførte, de progressive pågående aktiviteter, noe som svarer til to ulike måter å oppfatte tidsforløp på.
Et perfektivt utsagn er usant dersom det ikke betegner en fullført aktivitet. Tenk på et mord, med Hans Hansen i politiavhør som mulig gjerningsmann. Han blir bedt om å redegjøre for sine bevegelser, og svarer at «Først gikk jeg hjem fra jobben, deretter lagde jeg mat, og så gikk jeg på kino.» Men presset i avhøret begynner han å si ting som «Vel, kanskje var jeg ikke helt hjemme, men på en måte var jeg det også, for hjemmet var til stede i det jeg gjorde.» Da sier den ene etterforskeren til den andre: «Vet du, Hans Hansen virker helt upålitelig… enten er han selv forvirret, eller så prøver han å forvirre oss». For enten gikk han hjem, eller så gjorde han det ikke, og kom han ikke hjem, er det usant at han gikk hjem.
Med de progressive bevegelsene er det annerledes. Sier jeg at jeg er på vei hjem fra jobben, blir det ikke usant selv om jeg blir påkjørt av en bil slik at jeg aldri kommer hjem. Det må bety at selv om den avbrytes, er hele bevegelsen til stede i hver av sine deler. Slik oppfatter vi også fysiske bevegelser blant døde ting. En biljardkule triller mot et hull, men stanses av tyggegummirester på filten. Avbruddet betyr ikke at det var usant at den trillet mot hullet. Tvert imot oppfatter vi bevegelse som noe essensielt ufullført, med en ting som befinner seg mellom posisjonen den kommer fra og posisjonen den beveger seg mot.
På slike måter er A-seriens to andre tidsfaser til stede i nåtiden, noe som er uforenlig ikke bare med blokkuniverset, men med enhver ordning av tidsforløp som en B-serie av separate hendelser. Likevel skal vi ikke utelukke at det går an å beskrive noe som minner om tidsfasenes nærvær i hverandre også i denne serien, for eksempel ved at tidligere hendelser projiseres som gradvis svakere minner på senere hendelser. Men én ting er det ifølge McTaggart umulig å redegjøre for bare ved hjelp av denne serien: forandring.
Tiden er menneskets tid
McTaggarts argument mot at B-serien forklarer forandring er ganske enkelt at rekkefølgen av tidspunkt i denne serien er like uforanderlig som en matematisk rekke, samt at ting som skjer i verden ikke kan endre sin posisjon i den. A-serien er derimot en eneste stor forandring, med uavlatelige overganger fra ufullførte, framtidige, til fullførte, fortidige tilstander. Noen vil riktignok definere «forandring» bare som variasjon langs en tallrekke. Men uansett er det en åpenbar forskjell på å si ting som at tallene i tallrekken «blir stadig større», og å si at en vanlig fysisk gjenstand gjør det, når den vokser. Jeg vil nok hevde at vi bare i det siste tilfellet har å gjøre med forandring i en bokstavelig forstand, men man kan jo også kalle den «dynamisk», til forskjell fra tallrekkens «statiske» forandring.
I lys av det er det på sin plass å spørre om det i det hele tatt gir mening å kalle en statisk B-serie for «tid». Mer generelt: Har vi noen grunn til å snakke om tid i et univers uten dynamisk forandring, der alt av tanker, forestillinger og fysiske realiteter er «frosset» – som streker på en tavle? Det har vært et stridspunkt blant filosofer, og mange sitter vel med en følelse av at en verden uten forandring er en verden uten tid. I lys av blokkuniverset har også flere fysikere og vitenskapsteoretikere hevdet det samme. Den fremste blant dem er Einsteins venn og kollega Kurt Gödel (1906-1978), og heller ikke Einstein selv var fremmed for tanken på at først mennesket bringer tiden inn i en ellers statisk, fysisk verden.
Men hva med oss legfolk, kan også vi ta stilling til dette spørsmålet, bare i lys av ting vi allerede vet om vårt liv i verden? La meg i den forbindelse avslutte med noen overveielser fra Immanuel Kant (1724-1804), som med utgangspunkt i en enkel, hverdagslig erfaring formulerte en tilsynelatende paradoksal posisjon: Nettopp sannheter om tidsforløp i rommet utenfor kroppen vår er basert på egenskaper som bare finnes i menneskelivet.
Erfaringen Kant viser til er at rekkefølgen av våre tanker og observasjoner ikke trenger å svare til en rekkefølge i tingene vi observerer. Ta det å gå rundt et hus. Du ser kanskje først en dør, deretter et vindu og til slutt en veranda. Men i selve huset er det ikke slik at døren er der før vinduet, som er før verandaen. De er der samtidig, det er bare bevegelsen vår som gjør at vi oppfatter dem etter hverandre. Finnes det da bare subjektive tidsforløp, i forhold til oss, og vår klokke, eller er det dessuten en objektiv tidsrekkefølge i verden? En kunnskapsteoretisk instrumentalist vil typisk hevde det første, en realist det siste. Både Einstein og Kant var empiriske realister, men bare Kant synes å ha tenkt gjennom hva slags kjennetegn ved tingene vi støtter oss på når vi mener å stå overfor en objektiv og ikke bare subjektiv rekkefølge i den ytre, sansbare verden.4
Det avgjørende kjennetegnet ved konkrete hendelsesforløp mener Kant framgår av et kontrast-eksempel: en båt som driver nedover en elv. Til forskjell fra rekkefølgen av ulike hus-observasjoner står vi her overfor en forandring av én og samme ting, ikke en rekke egenskaper forskjellige ting. Denne distinksjonen er uomgjengelig når vi som levende, sansende vesener beveger oss rundt i verden og vil avdekke tidsforløp som finner sted uavhengig av de samme bevegelsene. Men å sanse forandringer i én og samme gjenstand er bare mulig i A-serien, der ulike egenskaper har ulike virkelighetsstatus. Det er jo selvmotsigende å bare si at en grønn tomat er rød – men den kan være det som en framtidig, ennå ikke realisert tilstand.
Slik sett er også Kant opptatt av at tidens ulike faser varer ved gjennom hele forandringsforløpet. Til forskjell fra Husserl retter han imidlertid ikke oppmerksomheten mot mentale forventninger og erindringer, men mot den logiske rollen til våre begreper:
Går vi rundt huset hver dag, kan det godt hende at vi etter hvert forventer å se verandaen etter vinduet. Men poenget er å avdekke tidsforløp som finner sted uavhengig av forventninger. Det gjør vi gjennom våre begreper om det som skjer og som er til stede i hver del av det vi oppfatter. Noe av det samme kan vi riktignok si om alle allmennbegreper, som når forskjellige bord faller inn under begrepet «bord». Hvert bord har ikke sitt eget begrep, så ett og samme abstrakte begrep er til stede i alle konkrete eksemplarer, ja til og med i hver del av dem. Men ved tiden er det dessuten slik at begrepet er en del av selve saken: Mens hele det konkrete bordet har samme håndfaste realitet, finnes den ufullførte framtidsfasen av en konkret forandring bare som et begrep.
Det vil si at når vi oppfatter en rekkefølge i ting som skjer rundt oss, forstår vi det vi sanser som manifestasjoner av forandringsmønstre. Slik er det når vi ser en trillende kule, et menneske som rødmer eller litt vann som er i ferd med å fordampe. Begrepene om å «trille», «rødme» og «fordampe» inngår i selve hendelsesforløpet. Og slik, som en «skjematisering» eller konkretisering av abstrakte begreper, befinner tiden seg i en mellomposisjon mellom tanker og ting, noe som leder oss inn i kjernen av Kants filosofi:
Våre tanker om tingene i verden er til stede i de samme tingene. For selv om disse tingene finnes utenfor kroppen vår, finnes de ikke uavhengig av mulige sannheter – blant annet om hva som finnes utenfor kroppen vår. Som gjenstand for slike sannheter utgjør tiden en A-serie, og i den grad vi mener at fysikkens observasjoner omfatter en uavhengig, empirisk realitet, må også de tilordnes denne serien. Men A-serien er uløselig knyttet til vår livstid av handlinger, tanker og følelser, altså til eksistensen av mennesker i verden. Mer enn noe er det vel denne dobbeltheten av ytre hendelsesforløp og levende veseners tanker om dem som gjør tiden så vanskelig å begripe – og som gjør Augustins frustrerte utbrudd så forståelig.
Noter
- Som den tyske Kant-forskeren Gerold Prauss (f. 1936) skriver et sted, ville derfor det mest konsekvente være å la krittet vi trekker tidslinjen med, etterfølges av en svamp. Dermed ville den synlige linjen hele tiden forsvinne, og vi kunne si: «Se her, bevegelsen av krittet representerer tiden.»
- En populærvitenskapelig «klassiker» om blokkuniverset er Paul Davies, «That Mysterious Flow», Scientific American sept. 2002. Selv skriver jeg litt om livstiden og blokkuniverset i «Tiden som ikke finnes», Aftenposten 29.6.2014.
- Forholdet mellom blokkuniverset og døden er tema i min «Tiden og døden», Norsk filosofisk tidsskrift 1-2018.
- Kant-tolkningen jeg legger til grunn i det følgende redegjør jeg for i «Kant On Temporal Extension: Embodied, Indexical Idealism», Kant-Studien 3-2019.
