MORALSKE KROPPER:
TEKNOLOGI, REPRODUKSJON OG DET NATURLIGE

Intervjuet er tidligere publisert i Filosofisk Supplement.

Et møte over en kaffekopp med en venninne ser annerledes ut i dag enn det gjorde for 50 år siden. I vår satt vi sammen med våre studievenninner på Valentin kafé på Georg Morgenstjernes hus ved Universitetet i Oslo. Før ville kanskje samtaleemnet for et slikt møte være: «Når planlegger du å bli gravid og få barn?». For oss derimot, er spørsmålet: «Vil du ha barn i det hele tatt»?, og i så fall, «Vil du føde det?». 

Vi snakker om klimakrisen; smeltende isbreer, orkaner og flom. Velferden vi har vokst opp med kan vi ikke garantere for våre potensielle barn. Med dette kommer spørsmålet om det er etisk forsvarlig å reprodusere – grunnlaget for en stadig voksende antinatalisme. Men til tross for at vi anerkjenner at det er god grunn til bekymring, så sliter vi kaffedrikkerne med å legge fra seg både livsveien til våre formødre og vårt biologiske innstinkt. Vi vil ha barn. Samtalen vender seg dermed til hvilken metode vi vil ta i bruk.

En av oss har alltid hatt en fascinasjon for graviditet – hvordan dette skaper bånd mellom forelder og barn, men også hvor sprøtt det er at man kan gro et annet menneske inne i seg selv. Andre synes dette høres ut som en skrekkfilm. De frykter ekstremt ubehag og en mer enn ni måneders lang brems i karrieren. Hadde ikke en baby kommet som sluttproduktet, ville alle ha anerkjent dette som en sykdom, mener de. Atter andre ser på graviditet som kun et nødvendig middel, med en baby som et endelig mål – noe de er villige til å gjennomgå uansett bivirkning. 

Det er interessant at vi har så forskjellige holdninger, og vi lurer på hvorfor vi tenker som vi gjør. Til hvilken grad er ønsket om å føde bare et naturlig instinkt eller et resultat av sosiale normer? «Det naturlige» virker å ha en normativ kraft. Men er det virkelig slik at det som er naturlig er bra kun i kraft av å være naturlig? Hvorfor har vi et så anstrengt forhold til kroppen og hva vi gjør med den? Vi ser at vi nå befinner oss i filosofiens sfære, noe som passer seg fint siden vi sitter på filosofibygget. Dermed velger vi å ta kontakt med professor Anna Smajdor.

Smajdor tar for seg nettopp slike spørsmål som vi har tatt opp i vår kaffesamtale, om enn med mer stil, nøyaktighet og ekspertise. Som professor i filosofi ved Universitetet i Oslo forsker hun hovedsakelig på bioetikk, med særlig fokus på reproduksjon. Hun anvender filosofiske verktøy på problemer vi står overfor i dag og i nær fremtid, på en måte som får oss til å stille spørsmålstegn ved våre egne verdier og beslutninger. I 2023 publiserte hun artikkelen «Whole body gestational donation», som dreide seg om helkroppsgestasjonell donasjon. Dette er en hypotetisk medisinsk prosedyre der kroppen til en hjernedød kvinne brukes til å bringe fram barn på andres vegne. Kunne dette vært en alternativ måte å få barn på for de som ikke har lyst til å føde selv? Artikkelen skapte sterke reaksjoner både i og utenfor den akademiske verden.

I dette intervjuet diskuterer vi blant annet helkroppsgestasjonell donasjon, og hvilken plass kroppen og spesifikt livmoren har i moralsk tenkning. Smajdors perspektiv får oss til å se graviditet og medisin i et annet lys. Kanskje dette kan påvirke dine holdninger til kropp og familieliv? Om ikke annet håper vi det kan være et spennende samtaleemne på din neste kaffedate. 

God lesning!

En samtale med Anna Smajdor

- Hva argumenterte du for i artikkelen «Whole body gestational donation», og hvorfor tror du den ble så kontroversiell?

- I artikkelen påpeker jeg at dersom man ser på visse praksiser som er akseptert innen medisin, og følger logikken i disse praksisene til det ekstreme, så ender man opp med helkroppsgestasjonell donasjon. Den første praksisen det er snakk om er organdonasjon, og den andre er det faktum at vi betrakter medisin som et middel for å lindre lidelse og redusere dysfunksjon forårsaket av sykdom eller andre kroppslige opplevelser.

Vi lever allerede i samfunn hvor menneskers kropper kan brukes til andre formål enn å holde individet i live. Ved å tillate bruk av hjernedøde kropper for å bære frem fostre, skåner vi kvinner for risiko knyttet til svangerskap, og vi oppfyller noen av kravene til organdonasjon – det vil si at når en personen erklæres hjernedød, kan kroppen brukes til å fremme andres interesser. Så er det også slik at vi allerede har medisinsk ekspertise og mange års erfaring med å holde hjernedøde kvinner i live mens de er gravide, for å øke sannsynligheten for at fosteret skal klare seg. Til sammen gir dette oss ikke bare en mulighet, men noe som burde være ønskelig. 

Hensikten med artikkelen var å prøve å finne ut om dette virkelig følger av de tingene jeg diskuterer, og i så fall om det betyr at det er noe galt med de andre praksisene vi for øyeblikket aksepterer. Må vi revurdere hva vi mener er akseptabelt i konteksten av organdonasjon? Trenger vi å tenke nytt rundt hvordan vi rettferdiggjør medisinens formål? Det er mer et spørsmål enn et slags «her er hva vi bør gjøre». Men jeg tror mange leste det som en oppfordring til handling. Det er trolig derfor det ble kontroversielt.

- En av kritikkene som ble rettet mot argumentet ditt fra andre forskere var at helkroppsgestasjonell donasjon ville være svært kostbart og ressurskrevende, og potensielt ta bort ressurser fra andre formål. Hva synes du om den kritikken?

- Det er åpenbart at det ville vært dyrt, slik mange av våre nåværende medisinske praksiser også er. At helkroppsgestasjonell donasjon er gjennomførbart og kanskje har noen moralske fordeler, betyr slett ikke at vi bør gjøre det. Det viktige er å avgjøre om det bør være på listen over ting vi skal vurdere å prioritere eller ikke. Hvor en slik praksis skal stille på prioriteringslisten er noe andre må finne ut av – det var ikke det jeg forsøkte å gjøre i artikkelen min. 

LES OGSÅ: FILOSOFISKE PERSPEKTIVER PÅ LEGEKUNSTEN

Så er det også verdt å merke seg at mange andre medisinske praksiser er kostbare. For det første avhenger det av hva slags helsevesen du ser på. I de fleste europeiske land bruker offentlig finansierte helsetjenester penger på ting de anser som viktige. Så er spørsmålet hvordan de gjør de vurderingene. Jo mer du graver i det, desto mer komplisert og kanskje selvmotsigende kan det virke. Vi bruker enorme ressurser på ting som har en slags symbolsk verdi. Vi bruker penger på ting som forebygger sykdom, som vaksinasjonsprogrammer; vi bruker penger på ting som forbedrer folks symptomer. Hvis du har fryktelige smerter, forventer du at helsevesenet gjør noe med det. 

Der kostnad–nytte-forholdet begynner å se litt svakt ut, er nettopp når det kommer til ting som organtransplantasjon, fertilitetsbehandling og disse områdene hvor det står noe veldig kraftig på spill. Medisin er rett og slett ikke et domene der du kan kvitte deg med disse mektige symbolske ideologiene. Dermed er spørsmålet om helkroppsgestasjonell donasjon passer inn i alle disse ideologiene, eller om vi kanskje bør stille spørsmål ved hvordan vi tildeler penger.

Dette gjelder alle offentlig finansierte helsetjenester. Hvis du er i et system med privat helsetjeneste, hvor folk betaler for egen behandling, er det en helt annen sak. Jeg tror slike steder har langt større moralske utfordringer enn spørsmålet om helkroppsgestasjonell donasjon skal være en del av tilbudet eller ikke. Selv kommer jeg fra en del av verden som tilbyr offentlig finansierte helsesystemer. Jeg mener det er en god ting, og det er i en slik verden jeg har forestilt meg at helkroppsgestasjonell donasjon kan være noe å vurdere. På steder hvor det ikke er et offentlig finansiert helsesystem, er det mer som en markedsplass hvor du kan gjøre hva du vil, så lenge du har penger. Det er alle slags moralske problemer knyttet til det, og jeg tror ikke de handler spesifikt om helkroppsgestasjonell donasjon, men om en mye større elefant i rommet.

- Tror du at dette er noe som kan skje i overskuelig fremtid i for eksempel Norge eller Storbritannia?

- Både teknisk og økonomisk sett kan det gjennomføres. Jeg tror de største hindringene er sosiale og etiske bekymringer. Når jeg sier teknisk og økonomisk, mener jeg at vi kunne forsøkt å gjøre dette akkurat nå hvis vi ønsket. Det vi ikke nødvendigvis kan gjøre akkurat nå, er å ha det som et rutinemessig tilbud. 

I dag får alle gravide rutinemessig tilbud om visse screening-prosedyrer. I teorien har alle rett til det. Det er en lang vei å gå fra den nåværende situasjonen til et rutinemessig tilbud om helkroppsgestasjonell donasjon. Når det gjelder gjennomførbarhet og innledende forsøk, er det derimot ingen økonomiske eller tekniske grunner til at det ikke kan utforskes allerede. De sterkeste kreftene som driver oss i samfunnet er sosiale og moralske hensyn. Det er den virkelige utfordringen, som det har vært for mange medisinske innovasjoner tidligere, og som det sikkert vil være i fremtiden.

- Hvilke verdier tror du ligger til grunn for de sterke reaksjonene mot artikkelen din?

- I ettertid ser jeg at den haker av på alle punkter som støtende, kontroversiell og provoserende. Alt som har å gjøre med reproduksjon, sex, død, kvinners kropper, medisin, ideer om hva som er naturlig – spesielt i konteksten av morsrollen – berører veldig sterke ideologiske overbevisninger. Fra et religiøst perspektiv er det åpenbart mye å si om utsiktene til helkroppsgestasjonell donasjon. Det er også en vanlig ikke-religiøs tro på at det som er naturlig er det beste. Så det å stille spørsmål ved godheten i at kvinner går gjennom svangerskap, er virkelig forstyrrende for mange. 

LES OGSÅ: GENTEKNOLOGI OG ETIKK

Jeg stilte også opp argumentet mitt på en måte som sier at hvis du ikke liker dette, så er det kanskje noe galt med dagens medisinske praksiser, som for eksempel organdonasjon. Folk finner det provoserende fordi de vanligvis tenker at «selvfølgelig er organdonasjon en flott ting», og «selvfølgelig er helkroppsgestasjonell donasjon en dårlig ting», og «hvem som helst som forteller meg at det er noen forbindelse mellom disse to, er en dårlig person». Folk liker ikke å få antagelsene sine rystet, og det ser ut som artikkelen min var ganske effektiv i å ryste disse antagelsene, eller i det minste å få folk til å tenke at deres sterkt holdte ideologier ble angrepet på en eller annen måte.

- Mener du at dette er en av filosofiens verdier – å utfordre våre intuisjoner og finne ut hvor de kolliderer?

- Det mener jeg. Som filosofer bør vi virkelig pakke sammen og dra hjem hvis vi ikke skal tillate oss å stille spørsmål ved visse ting. Da blir vi tjenerne til status quo, uansett hva den måtte være. Selvfølgelig kan status quo være riktig, men vårt problem som mennesker er at vi ikke kan vite det med sikkerhet. Det er farlig å bli så overbevist om at vi har rett at enhver som stiller spørsmål ved våre synspunkter, nødvendigvis er en ond person. 

Filosofi er viktig i denne sammenhengen. Det betyr ikke at alle filosofer er flinke til å merke og stille spørsmål ved sine egne fordommer og antagelser, og det finnes selvsagt bedre og dårligere måter å utfordre status quo på. Dersom jeg hadde forutsett reaksjonene på artikkelen min, ville jeg kanskje skrevet den annerledes. Men jeg tror ikke at det å stille spørsmål ved disse tingene er det som bør betraktes som problematisk.

- Kroppen virker å være et av de mest regulerte objektene i verden. Hva tror du er så spesielt med kroppen som gjør slik tung regulering nødvendig?

- Jeg henter mye av min tenkning om kroppen fra Kant, på en litt pervers måte. Kant mente at vi ikke kan være både en person og en ting samtidig. Jeg er uenig. Jeg tror at med mindre du er en slags sinn–kropp-dualist, så er kroppen selvet, og hvis vi er personer, er kroppene våre oss selv. Du kan gjøre med en kropp det samme som du kan gjøre med andre objekter: du kan sparke den rundt, pakke den inn, sende den i posten, betale penger for den, bryte den fra hverandre, ødelegge den og sette fyr på den. 

LES OGSÅ: OM KRENKELSE, RESPEKT OG FELLESSKAP

Det faktum at vi er våre kropper, gjør oss utrolig sårbare. For meg virker det som dette er det mest grunnleggende utgangspunktet for moralitet: kroppen som essensen av sårbarhet i menneskeværen. Det er derfor viktig å regulere kroppen og tenke på hva vi gjør med kropper. Vi må være spesielt hensynsfulle med tanke på hva vi gjør med og hvordan vi regulerer kvinners kropper, fordi disse kroppene tradisjonelt har blitt ansett som mer tilgjengelige, omsettbare, brukbare og tilgjengelige enn for eksempel menns kropper.

- I artikkelen din problematiserer du vårt nåværende syn på graviditet. Hvordan bør vi se på graviditet?

- En av tingene som motiverte meg til å skrive artikkelen var en artikkel av Rosalie Ber, der hun syntes å argumentere mot surrogati på grunn av alle risikoene det påfører surrogatmoren. Jeg syntes det var merkelig at hun mente disse risikoene var et problem for surrogati, men ikke for graviditet generelt. Etter mitt syn er det på en måte slik at enhver kvinne som bærer et svangerskap, er en surrogatmor for en mann. Gitt at mannen ønsker å få barn, må han finne en surrogatmor for å bære det, på samme måte som en kvinne som ønsker å få barn, men ikke vil bære det, må finne noen til å bære det for henne. 

Så lenge babyer må fødes, vil de som bærer dem, alltid bære dem ikke bare for seg selv, men også for én eller flere andre. Jeg tror Rosalie Ber var merkelig blind for dette aspektet ved graviditet. Mange argumenterer for at graviditet er naturlig og normalt, at mange kvinner nyter prosessen, og at det derfor ikke bør patologiseres. Jeg synes det er veldig viktig å fortsette å utfordre den antagelsen. Det er ikke slik at jeg vil at kvinner eller folk generelt skal slutte å være gravide, men at de skal kunne gå inn i graviditeten med følelsen av at de har et valg.

- Det ser ut til å være en økende skepsis mot p-pillen på sosiale medier. Hvordan ser du dette i forhold til vanlige synspunkter på graviditet?

- Jeg tror det er nok et eksempel på hvordan risiko behandles forskjellig i medisin. Risikofaktorene knyttet til graviditet blir ikke sett på som noe du burde få en stor informasjonsbrosjyre om, selv om det kanskje burde være det. Det finnes interessante publiserte artikler om plikten til å få informert samtykke for vaginal fødsel, men graviditet generelt blir sett på som en standard milepæl som kvinner vil oppleve eller ønske å oppleve. Likevel er det risikabelt, og mengden informasjon som gis om p-pillen er ganske ekstraordinær. P-pillen er mye tryggere enn graviditet. Så hvis du skal velge én av dem fra et rent helseperspektiv, burde du velge p-pillen.

LES OGSÅ: HVORDAN GÅR DET?

Et interessant spørsmål er om medisin er det rette domenet for p-pillen. Hvorfor er det en medisinsk sak, mer enn å klippe håret? Det er risiko knyttet til de fleste ting i livet, men abort, graviditet og prevensjon er veldig strengt kontrollert av medisinske institusjoner, på måter som ikke alltid virker konsistente med andre medisinske mål, som å lindre smerte. Kanskje bør vi ikke få disse prevensjonsmidlene fra de samme folkene som skriver brosjyrene, gitt at p-pillen er så trygg. 

Det virker som om praksisen med å holde prevensjon og abort innenfor det medisinske feltet handler om å «rense» det for å gjøre det mer akseptabelt. Likevel kan man spørre seg om det ikke heller burde være som å gå inn i en butikk og kjøpe en datamaskin. I slike tilfeller forventer du ikke å måtte få tillatelse fra en ekspert som først skal fortelle deg hva som kan skje hvis du ser for lenge på skjermen.

- Jeg synes dette perspektivet er veldig interessant, ettersom graviditet vanligvis blir sett på som noe positivt. Ethvert annet perspektiv virker vanskelig å forstå dersom man ikke selv har født barn.

- Jeg tror det er problemet. Folk er ikke informert om utfordringene som graviditet innebærer. De romantiserer det som en dyptgripende, livsforandrende ting, mens graviditet og morsrollen i virkeligheten kan være svært vanskelig. Og siden vi lever i et samfunn der morsrollen er et ideal, kan det være veldig skremmende og isolerende for folk som får barn og tenker: «Dette var ikke slik jeg trodde det ville være – faktisk har det vært helt forferdelig».

Når det gjelder p-pillen, har jeg en viss sympati med skepsisen, nettopp fordi det er så medisinsk. Det er på en måte innhyllet i denne medisinske hemmeligholdelsen som gjør det tvilsomt, og kvinner har ikke alltid blitt godt behandlet av leger – spesielt når det gjelder deres reproduktive evner. Jeg tror ikke det er feil å være skeptisk. Men det krever mye forskning og innsats for å gå gjennom medisinske data. De fleste har sannsynligvis ikke tid til dette, men heller en vag følelse av at dette er en kjemikalie som påvirker kroppen.

LES OGSÅ: FRIDA KAHLO - KUNSTEN OG LIDELSEN

Hittil har jeg snakket positivt om prevensjon. Jeg synes det er flott at folk har tilgang til det, men jeg husker at da jeg var rundt 14 år, eller enda yngre på skolen, var det en frykt for at jentene – spesielt de smarte jentene – skulle bli gravide. Alle presset sterkt på for at man skulle begynne med p-piller i ung alder i tilfelle man hadde sex – det er virkelig påtrengende, merkelig og forstyrrende at det er så mye interesse og bekymring. Så plutselig snur det seg til «Å herregud, hvorfor har du ikke fått barn ennå? Du er 25 eller 30!». Folk opplever et enormt press, først for ikke å få barn, så for å få dem, og så for å ikke få dem igjen når de blir for gamle. Jeg tror at noe motstand mot dette presset er forståelig. Ideen om at naturen belønner deg for å unngå kjemikalier, derimot, synes jeg er en feil.

- Som samfunn prøver vi å hindre folk i å begå handlinger som selvmord eller selvskading. Er dette et brudd på kroppslig autonomi? Hva gjør disse handlingene forskjellige fra andre aktiviteter som er skadelige for kroppen, som soloklatring eller fallskjermhopping, som vi ikke regulerer på samme måte?

- Som jeg sa tidligere, er kroppen et fundamentalt aspekt ved moralitet. Dette betyr, tror jeg, at et av de første prinsippene for moralitet må være å ikke tukle med andres kropper. Men det må være noen grenser for kroppslig autonomi, for at samfunnet og særlig medisinen skal fungere. Når det gjelder selvmord: Hvis jeg bestemmer meg for å ta livet mitt, kunne jeg gå hjem og ta sovepiller i mitt hjem, og ingen ville kunnet stoppe meg. Jeg synes det er riktig at jeg har muligheten til å gjøre det. Men hvis jeg står på togskinnene, blir dte ikke rigtig om jeg blir spurt om samtykke før jeg dyttes vekk fra det kommende toget. Det er et brudd på min autonomi, både kroppslig og ellers, men det er et tillatt brudd, mener jeg. På samme måte, når en tenåring kommer til akuttmottaket med kuttede håndledd, bør ikke legene måtte vente på hennes samtykke før de starter livreddende behandling. Grunnantagelsen bør være at personen ønsker å leve. Hvis hun ikke gjør det, burde hun ta hånd om det privat.

Graviditet er en tilstand der man mister mye kroppslig autonomi. Folk vil ta på deg, folk vil se rart på deg hvis du gjør eller ikke gjør visse ting, du forventes å gjennomgå alle slags tester på vegne av fosteret. Når vi tenker på fremtiden for graviditet og helkroppsgestasjonell donasjon, er det viktig at vi respekterer kroppslig autonomi. Vi må vurdere nøye hvor grensene skal trekkes for når inngrep er rettferdiggjort. Noen vil kanskje si at en situasjon der en gravid kvinnes foster er i nød og kvinnen nekter å ta keisersnitt, er analog med situasjonen på togskinnene eller kuttede håndledd: en situasjon der utenforstående burde kunne gripe inn uten kvinnens samtykke. 

LES OGSÅ: KJØNN OG FILOSOFI 

For meg er det ikke nødvendigvis en analogi, fordi fosterets plassering inne i kvinnens kropp gjør situasjonen mye mer komplisert. En gravid kvinne kan mer eller mindre betraktes som en nødsituasjon hvis hun unnlater å følge medisinske råd. I dette tilfellet blir fosteret oppfattet på samme måte som personen på togskinnene eller personen med kuttede håndledd. Behovet for å gripe inn oppfattes som mer presserende enn viktigheten av kroppslig autonomi. 

Problemet med graviditet er imidlertid at personen hvis autonomi brytes, ikke er den samme personen som blir reddet. Her får mitt syn en kvasi-kantiansk tone. Jeg antyder at når vi kontrollerer, rører ved, skjærer i, bedøver eller fengsler en kvinne på grunn av fosteret, bruker vi henne som et middel til fosterets mål. I en slik verden blir det ganske usikkert å være en fruktbar kvinne.

- Du synes å argumentere for helkroppsgestasjonell donasjon hovedsakelig fra et konsekvensialistisk perspektiv. Man kunne mistenke at en ny-aristoteliker ville argumentere for at det å tillate helkroppsgestasjonell donasjon vil fjerne noe av vår menneskelighet, og dermed noe av vår dyd. Hva synes du om dette argumentet?

- Jeg har ganske mye sympati for det, og det kan i hovedsak være min posisjon. Men jeg er ikke sikker på at man fra det perspektivet kan gjøre et skille mellom organdonasjon og helkroppsgestasjonell donasjon. Selvfølgelig er det noe dydig over det å være en organdonor, men ikke så mye over det å være mottaker. En del av vanskeligheten her, tror jeg, kommer fra det faktum at moderne medisin synes å være uforenlig med dydsetikk. Blant dydene du kanskje forventer å se, er en viss holdning til død og sykdom, for eksempel, mens moderne medisin drives av å redde flest mulig liv til lavest mulig kostnad. Disse overveielsene er bundet til å kollidere.

Dydsetikk kan være den underliggende mekanismen i min tenkning rundt dette temaet. Jeg tror mange leser artikkelen min som en støtte til helkroppsgestasjonell donasjon, men den kan leses enten som et angrep på organdonasjon, eller som en støtte for helkroppsgestasjonell donasjon. Jeg er selv ambivalent. Jeg tror spørsmålet er om disse tingene leder oss til dette sluttpunktet, og hvis de gjør det, hvordan skal vi reagere på det?

LES OGSÅ: Å FÅ KJØDET I TALE

Noen dager sier jeg: «Ja, det gjør de, og helkroppsgestasjonell donasjon er dit vi bør gå», og andre dager sier jeg: «Ja, de gjør det, og det er klart det er noe galt med hele medisin- og organdonasjonsvirksomheten». Argumentet bør stå uansett hvilken vei man velger å ta det. Det er til syvende og sist en utforskning av et spørsmål, snarere enn et absolutt moralsk påbud fra min side.

- Menneskearten skiller seg fra andre arter og planter ved at vi er rasjonelle, og denne rasjonaliteten bringer med seg potensialet for drastisk og rask transformasjon bort fra vår opprinnelige form. Ville dette vært en fjerning fra det naturlige, eller er en slik transformasjon en del av menneskets natur på grunn av vår iboende rasjonalitet?

- Den normative ideen om natur har makt over oss, og hvis vi later som den ikke er der, er det sannsynlig at vi gjør feil. Jeg er den første til å anklage noen for å falle inn i den naturalistiske feilslutningen hvis jeg tror det er det de gjør, men samtidig tror jeg at ideen om natur har en betydning i moralsk resonnement som vi ikke kan kvitte oss med, selv om vi ønsker det. Kanskje er det en kulturell ting eller kanskje en slags rest fra religion, men uansett er den der, og den er ganske sterk. Spørsmålet er da om vi bør tillegge denne ideen noen form for troverdighet. Jeg mener vi bør det, delvis fordi vi opererer i områder hvor vi vet lite om hva som kan følge av våre inngrep. 

Ser vi på vårt miljømessige rulleblad, for eksempel, er det rimelig å si at vi ikke har gjort en særlig god jobb så langt. Så selv om naturen har skapt oss veldig ufullkomne, betyr det ikke nødvendigvis at vi kan gjøre det bedre. Når vi avviker fra det vi anser som naturlig, synes jeg det er et godt varslingspunkt for å si: «Hei, vi går inn i nytt territorium», og vi bør fortsette med forsiktighet. Kanskje kan min holdning oppsummeres som en slags respekt og vurdering for naturen, men ikke i den grad at vi ikke kan stille spørsmål ved, gripe inn i eller endre den.

- Mener du at det er et klart skille mellom hva som er naturlig og hva som ikke er naturlig i tilfelle mennesker, eller tror du at det er mer en idé som kan forvandle seg og endre seg etter hvert som vi utvikler oss?

- Når jeg snakker om natur, snakker jeg om en menneskelig idé som utvikler seg med menneskelige samfunn, snarere enn et slags metafysisk skille mellom det naturlige og det kunstige. Det virker for meg som om mennesket har en tendens, og kanskje et behov, for å ha en idé om hva som utgjør det naturlige, og at denne ideen varierer etter kontekst og kultur. Det er kanskje ikke nødvendig å presisere det mer enn det. 

LES OGSÅ: TRE LEKSJONER OM INDIVIDET

Det som er viktig, er å erkjenne den spesielle moralske vekten som ideen om natur har en tendens til å ha, og å tenke nøye over den. Det er en slags konservatisme der, men ikke en veldig stabil en, fordi det som anses som naturlig, kan se ganske annerledes ut i forskjellige sammenhenger.

- Du jobber hovedsakelig innen anvendt etikk – et av de mest praktiske eller «jordnære» underfeltene i filosofi. I hvilken grad påvirker anvendt etikk og filosofi mer generelt den virkelige verden? Bør virkelig verdenspåvirkning være filosofiens mål?

- Jeg tror filosofi er et bredt felt. Filosofer har veldig forskjellige mål, og en variasjon i mål er passende. Noen filosofer prøver å finne ut hvor mange engler som kan passe på hodet til en nål, og dette vil sannsynligvis ikke ha en stor påvirkning på den virkelige verden, men jeg synes det er helt greit at de gjør det uansett. Folk har forskjellige kilder til motivasjon. Noe jeg har oppdaget i karrieren min, er at jeg liker de veldig abstrakte spørsmålene – den typen sjakk-, matematikk- eller logikk-utfordringer. Men det som jeg finner virkelig viktig, er de stedene hvor disse spørsmålene krysser med ting som påvirker den virkelige verden. Filosofi trenger å omfatte hele spekteret, fra de mest abstrakte og smale spørsmålene til de mest grunnleggende spørsmålene som påvirker folk på daglig basis.

Noen ganger blir filosofer så oppslukt av de mentale spillene i filosofi at det tar dem vekk fra det de kunne ha gjort i disse virkelige områdene. Det er ikke nødvendigvis slik at én del av filosofien er mer verdifull enn en annen, men snarere at vi bør sikte mot en slags flyt. I det samfunnet vi har i dag, ser jeg et stort behov for mer spørsmål, mer tenkning og mer kritisk engasjement med de antakelsene som styrer livet rundt oss. Norge er et godt eksempel her, med Exphil-pensumet. Exphil er fantastisk når det tar for seg de virkelig viktige spørsmålene. I den grad filosofi er en grunnleggende del av universitetsutdanningen, synes jeg Norge er et veldig opplyst sted.

Bibliografi:

Ber, R. 2000. "Ethical issues in gestational surrogacy." Theoretical Medicine and Bioethics 21:153-169.

Heffernan, V., and K. Stone. 2021. "International responses to regretting motherhood." i Women’s Lived Experiences of the Gender Gap: Gender Inequalities from Multiple Global Perspectives, 121-133.

Kant, I. [1775-89]. 1963. Lectures on Ethics. Oversatt av L. Infield. Indianapolis and Cambridge: Hackett.

Smajdor, A., D. Cutas, and T. Takala. 2018. "Artificial gametes, the unnatural and the artefactual." Journal of Medical Ethics 44(6):404-408.

Smajdor, A., and J. Räsänen. 2024. "Is pregnancy a disease? A normative approach." Journal of Medical Ethics. doi: 10.1136/jme-2023-109651.

O'Boyle, A.L., G.D. Davis, and B.C. Calhoun. 2002. "Informed consent and birth: protecting the pelvic floor and ourselves." American Journal of Obstetrics and Gynecology 187(4):981-983.