REVITALISERING I RETT TID

«Hva skal vi nå med filosofien om den ikke kan gjøres relevant for oss andre?» (127).¹ Det er sosiolog Cathrine Holst som spør, i sitt bidrag til Arven etter Skjervheim: Nylesninger for vår tid.

Som filosof har jeg stilt meg et beslektet spørsmål: Hvorfor skal jeg drive med filosofi, hvis den ikke kan gjøres relevant for andre enn fagfilosofer?

Få norske filosofer har bidratt mer enn Hans Skjervheim (1926-1999) til å vise filosofiens relevans utenfor fagfilosofiens rekker. Skjervheim sto for en offentlig deltakende filosofi. I sine essays gjorde han en rekke nedslag i møtepunkter mellom filosofisk refleksjon og hete emner i offentlig debatt, og han engasjerte seg stadig i grunnlagsspørsmål i andre fagfelt. Den nye antologien om ham viser fram og aktualiserer denne verdifulle filosofiske arven.

Skjervheim er en ruvende skikkelse i norsk filosofi, en av de mest leste og diskuterte. Han studerte ved Universitetet i Oslo, avla magistergraden i 1957, og var senere stipendiat i München og Oslo. Da Arne Næss sa opp stillingen sin som professor ved Universitet i Oslo i 1969, for å vie seg helt til økofilosofien, mente mange at Skjervheim burde ta over. Slik ble det ikke. Stillingen gikk i stedet til svenske Dag Prawitz, som arbeidet med matematikkens filosofi, logikk og språkfilosofi. 

Dette er blitt oppfattet som et veiskille i norsk filosofi, da den mer analytiske og matematisk orienterte filosofien fikk overtaket, på bekostning av den generalistiske, samfunnsengasjerte og kontinentalt orienterte filosofien Skjervheim sto for. I stedet ble Skjervheim i 1969 tilknyttet Universitetet i Bergen, fra 1982 som professor.² 

Skjervheim skrev sine viktigste arbeider fra slutten av 1950-tallet og frem til han ble rammet av hjerneslag i 1991. Han var særlig opptatt av å trekke opp grensene for en naturvitenskapelig tenkemåte og av farene ved å betrakte mennesker som rene objekter. Tenkningen hans var særlig inspirert av den tyske filosofiske tradisjonen, ikke minst av fenomenologi og kritisk teori, spesielt Theodor W. Adorno og Jürgen Habermas. For de som ønsker en lengre innføring i Skjervheims liv og virke, anbefales Jan Inge Sørbøs glimrende biografi, Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi.

Den nye antologien, Arven etter Skjervheim, sikter seg kanskje primært inn mot lesere som har kjennskap til Skjervheim fra før. Den tar for seg tekstene hans etter tur, med mål om å gi nye lesninger, og lykkes med det. Likevel kan boka også fungere som en innføring. Artiklene er stort sett skrevet i et tilgjengelig og klart språk og Skjervheims hovedideer blir presentert tydelig, slik at nye lesere av Skjervheim også kan ha utbytte av boka.

Positivismekritikk

Hvis det er ett emne Skjervheim forbindes med, er det positivismekritikk. I tilknytning til Skjervheims filosofi, brukes ordet positivisme gjerne litt løst om filosofi som har naturvitenskapelig forskning som ideal. Skjervheim selv bruker ordet synonymt med objektivisme (175). Hans hovedpoeng er at det bærer galt av sted hvis vitenskaper om mennesker modelleres etter naturvitenskapelig forskning. Beistet får mange navn i Arven etter Skjervheim: metafysisk scientisme, tingliggjøring og objektivisme, som i sin tur forbindes med instrumentalisme og pragmatisk eller teknisk handling.

Ontologisk sett består problemet i å fremstille subjekter som objekter, eller personer som ting. Slik objektivering kan skape både epistemologiske og praktiske problemer.

Epistemologisk sett blir et rent objektivt perspektiv på mennesker selvrefererende inkonsistent. Det betyr at subjektet – eller teorien – som betrakter eller fremstiller mennesker som objekter, ikke har plass til seg selv i sitt eget verdensbilde. Det er nemlig ikke mulig for mennesker å objektivere seg selv fullstendig.

Du kan forsøke å se deg selv utenfra. For eksempel kan du tenke at det du gjør skyldes traumer fra barndommen, eller er forårsaket av din sosioøkonomiske bakgrunn, men når du tenker det, er du stadig et subjekt som tenker på deg selv som objekt. Som redaktør Andreas H. Hvidsten uttrykker det i sitt gode bidrag, er det en transcendental side ved ethvert menneskelig subjekt som aldri kan gripes som et rent faktum (41).

Det kalles selvreferanseproblemet. Fagfilosofer kan oppfatte poenget som forholdsvis elementært. Men det er viktig å huske på at Skjervheim var blant dem som bidro til å gjøre det til allemannseie, blant annet fordi hans påpekninger ble tatt opp og utviklet videre av kjente tyske filosofer som Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel. Habermas gir en anerkjennende lesning av Skjervheim i hovedverket Theorie des Kommunikativen Handelns (1981), som Jon Hellesnes minner om i sitt bidrag (140).

I praksis kan objektivering skape problemer blant annet fordi andre kan oppleve et tingliggjørende perspektiv som et angrep. Jeg har selv en erfaring med det, som ligner eksempelet Skjervheim bruker i sitt mest kjente essay Deltakar og tilskodar (1957). På et utested møtte jeg en fyr jeg så opp til. Han spurte hva som egentlig er så interessant med Hegel. Men før jeg rakk å svare, sa han at slik han så det, var min fascinasjon for Hegel et produkt av biologiske disposisjoner til å la seg forføre av noe som fremstår som vanskelig og komplekst, men som egentlig er innholdsløst.

Jeg ble stum. Samtalen var over. Det jeg erfarte, var å bli gjort til en ting som kunne forklares. Jeg var ikke lenger en person som kunne kommunisere. Eller for å si det med Skjervheims begreper: Jeg var en ting han betraktet som en tilskuer, i stedet for at vi var deltakere i en felles verden. Det opplevdes som et angrep.

Objektivering og objektivisme

Et viktig poeng som går igjen i flere av bidragene til Arven etter Skjervheim er imidlertid at det objektive perspektivet – tingliggjøringen, tilskuerposisjonen – har sine bruksområder, ikke bare overfor naturen, men også mellom mennesker. 

Skjervheim var ingen absolutt motstander av objektivering som sådan. En kirurg ved operasjonsbordet bør forholde seg som en tilskuer til pasienten og betrakte henne som et objekt – så lenge operasjonen pågår. Og psykologiske teorier i et tilskuerperspektiv, for eksempel om sammenhengen mellom visse tankemønstre og angstlidelser, er en form for objektiv kunnskap som kan være til hjelp både for terapeuten og klienten.

Problemet er ikke objektivering i seg selv, men objektivisme. Det vil si, når det objektive tilskuerperspektivet gjøres absolutt, slik at subjektiv frihet og intersubjektiv kommunikasjon om delte saksforhold fortrenges eller benektes, på områder der de har en rettmessig plass.

For eksempel er et absolutt objektiverende perspektiv malplassert i pedagogiske relasjoner til barn. En slik tilnærming vil innebære at barna bare betraktes som gjenstander som skal formes og påvirkes for å nå bestemte mål, eller som krevende oppgaver som må håndteres. Noen ganger er slike tilskuerholdninger til barn nødvendig, men hvis den blir enerådende, fortrenges andre former for samhandling. Barn trenger også å erfare at de kan være deltakere i en verden de har felles med voksne, at ikke alt foregår over hodet på dem, at de blir tatt på alvor og slik får utvikle selvstendighet gjennom å bli anerkjent.

Redaktør Lars Petter Storm Torjussen skriver blant annet om denne balansegangen som voksne må forsøke å finne i pedagogiske relasjoner. Han gir også både en utlegning og kritikk av Skjervheims pedagogiske filosofi, som er høyst leseverdig.

Høyt nivå

Nivået på bidragene i Arven etter Skjervheim er gjennomgående høyt. Hver artikkel tar for seg én eller to av Skjervheims tekster og vurderer dem i lys av aktuelle emner i samtiden. Det er ingen panegyriske hyllester. Skjervheim leses med respekt, men møtes i alle bidragene med saklig og til dels rammende kritikk.

Boka kan skilte med lesninger av Skjervheims filosofiske hovedverker, Objektivismen – og studiet av mennesket (1959) og Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi (1973), samt en rekke av hans filosofiske essays, blant annet kjente titler som Det liberale dilemma (1967) og Det instrumentalistiske mistaket (1972), i tillegg til nevnte Deltakar og tilskodar.

En liten merkverdighet er at redaktørene ved siden av disse tre essayene spesielt trekker fram Rasjonalistisk irrasjonalisme (1964) i innledningen (14), uten at det blir gjenstand for en egen lesning i boka. Derimot tar den for seg mange av Skjervheims mindre kjente essay.

Like fullt, så langt denne leseren kan vurdere – uten full oversikt over Skjervheim-litteraturen – tilfører antologien nye, oppklarende og forfriskende perspektiver på forfatterskapet. Arven etter Skjervheim virker ikke overflødig, selv om det finnes flere bøker om ham allerede, slik som antologien Hans Skjervheim – en kritisk nylesning (2014) og Jan Inge Sørbøs biografi, Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi (2002) og Jon Hellesnes’ Om Hans Skjervheim (1999).³ 

Mange av bidragene er skrevet av fagfolk fra andre fag en filosofi. Slik demonstrerer antologien Skjervheims tverrfaglige betydning og hans stadige relevans innenfor andre fag, som pedagogikk, psykologi, sosiologi, statsvitenskap, litteraturvitenskap og medievitenskap.

Naturen som kulisse

Til å begynne med har antologien en uvanlig vri. Etter de to redaktørenes korte innledning, følger gjengivelsen av en samtale mellom Lars Petter Storm Torjussen og filosof Atle Måseide. Den muntlige formen på bidraget passer godt i en bok om Skjervheim. Ifølge de som møtte ham, ble Skjervheims filosofiske virke ført vel så mye med stemmen som med pennen. Han var glad i diskusjoner, og gikk ikke av veien for å gi sine filosofiske påminnelser på baren over en øl, eller hoiende etter kollegaer i gangene. Han var også en høyt skattet foreleser.

I samtalen tar Måseide opp et emne jeg selv har vært opptatt av når jeg har lest Skjervheim, nemlig kropp og natur.⁴ Måseide mener Skjervheis tenkning delvis henger fast i kartesianske splittelser, mellom kropp og bevissthet, og mellom menneske og natur.

Jeg mener Måseide treffer spikeren på hodet. Slik jeg ser det, preges Skjervheims tenkning av en generell svakhet ved 1900-tallets positivismekritikk. I den beundringsverdige iveren etter å beskytte mennesker og menneskelige praksiser mot et totaliserende objektivt tilskuerperspektiv, utdefineres gjerne alt ikke-menneskelig som det område der dette perspektivet i det store og hele har full råderett. All ikke-menneskelig natur, andre arter, naturområder, elver, fjell, kystlandskap og innsjøer slås sammen under generelle kategorier som «natur», eller bare «ting», og overlates til tilskuerperspektivet. Faren er at naturen blir en kulisse bakenfor menneskene. I møte med vår tids klima- og naturkrise, har denne tankegangen klare begrensninger.

Riktignok skriver Skjervheim om økologiske problemer. Han anerkjente på ett nivå at natur og økologi var viktige temaer i hans tid. Men Måseide kaller disse tekstene «venstrehåndsarbeid». Dommen er kanskje i overkant streng, men som Arne Johan Vetlesen viser i sitt gode bidrag, er det flere blindflekker i Skjervheims tekster om økologi. Blant annet tar Skjervheim antroposentrismen i vestlig tenkning for gitt, og selv om han anerkjenner at vestlige sivilisasjoner øver et problematisk herredømme over naturen, som skaper en økologisk krise, mangler tekstene hans klare svar på hvordan et slikt herredømme skal kunne opphøre.

Hvem er «vi»?

Skjervheim fant sin filosofiske form i essayet. Tekstene hans er undrende, sveipende og engasjerte. Harald Grimen skrev i sin tid at flere av Skjervheims essay gir en «påminning» om oversette eller glemte perspektiver (125-6). Skjervheim skrev i all hovedsak på norsk, og den essayistiske formen gjorde filosofien hans tilgjengelig. Han gjorde filosofi engasjerende og forståelig. 

En slik type filosofi står svakere i dag. Mer og mer av arbeidstiden til landets filosofer går med på å skrive stringente artikler på engelsk om smale emner. Fagfilosofien risikerer derfor å bli en hermetisk lukket samtale med seg selv. Derfor er jeg glad for utgivelsen av Arven etter Skjervheim. Boka minner om og aktualiserer en filosofisk tradisjon som er verdt å ta vare på og videreutvikle.

Til sist et lite ankepunkt. Antologiens undertittel er «nylesninger for vår tid». Jeg har selv brukt uttrykket «vår tid» ved flere anledninger, men alltid med en viss ambivalens. Ordet «vår» antyder et «vi», men hvem er dette «vi»-et? Hvem er innenfor, hvem er utenfor?

Ett «vi» er bidragsyterne til Arven etter Skjervheim. Av de 15 bidragsyterne (da inkluderer jeg Måseide, som ikke er nevnt i listen over forfattere i boka, men som bidrar i samtaleform) er alle, med unntak av redaktør Hvidsten, født på 1970-tallet eller tidligere. Og kun to av 15 er kvinner.

Jeg skulle ønske meg at redaktørene, for eksempel i innledningen, reflekterte over hvilke aspekter ved «vår» tid som kommer til uttrykk, og hvilke som kanskje blir utelatt, med dette utvalget av forfattere. Man kan for eksempel lure på om antologien gir et klarere bilde av hans Skjervheim enn hennes Skjervheim.

Dette er imidlertid ikke ment som en innvending mot bidragene i boka. Hovedinntrykket de etterlater er solid. Arven etter Skjervheim er essensiell lesning for alle med interesse for Skjervheims filosofi. Den bidrar også til å revitalisere den norske tradisjonen for en offentlig deltakende og tverrfaglig relevant filosofi, i rett tid.

Fotnoter

1 Alle referanser til Arven etter Skjervheim er angitt som ved sidetall i parentes i løpende tekst, fra Andreas H. Hvidsted og Lars Petter Storm Torjussen (red.), Arven etter Skjervheim: Nylesninger for vår tid (Bergen: Fagbokforlaget, 2022). Andre referanser er oppgitt her i notene.

2 Jan Inge Sørbø, Hans Skjervheim - ein intellektuell biografi (Oslo: Den Norske Samlaget, 2002), 135-56.

3 Per Otnes et al. (red.), Hans Skjervheim - en kritisk nylesning (Oslo: Abstrakt, 2014). Sørbø, Hans Skjervheim - ein intellektuell biografi. Jon Hellesnes, Om Hans Skjervheim (Oslo: Samlaget, 1999).

4 Sigurd Hverven, "Hvordan leve med andre? Hans Skjervheim, objektivisme og natursyn," Norsk filosofisk tidsskrift 51, no. 02 (2016).